Dystert og vakkert

I den Golden Globe- vinnende og Oscar-nominerte filmen Leviatan følger vi en ordinær familie på utkanten av en liten kystby i Russland. Den består av Kolja, hans yngre kone Lilya, og tenåringssønnen Roma. Filmen omhandler kampen mot den korrupte og mektige ordføreren Vadim som ønsker å rive familiens hus til sitt eget formål. Leviatan er blant annet en allegori til den bibelske fortellingen om Job, satt inn i et moderne perspektiv. Vi følger de destruktive kjedereaksjonene som oppstår av korrupt makt i livene til de maktesløse, som desperat kjemper for å beholde håpet om å vinne en tapende kamp. Det er en satire av russiske myndigheter, den ortodokse kirken og maktstrukturen i Russland som samarbeider for å sikre at ubalansen av makt og urettferdighet består.

Filmen inneholder mye svart humor, og er overraskende morsom til tross for all elendigheten. Den forsterker dessuten den russiske stereotypien, i og med at alle tyller i seg vodka som om det var vann gjennom hele filmen. Karakterene er likevel brutalt ekte og ærlige på den måten at ingenting er sort-hvitt. Til tross sine tidvis gode egenskaper og handlinger er ingen særlig sympatiske, de drikker, er utro, voldelige, rett og slett menneskelige. Som en av karakterene påpeker: «Man kan ikke rømme fra seg selv». Man sitter på nåler gjennom hele filmen, fordi man aldri vet hvordan karakterene vil reagere eller handle som konsekvens. Relasjonen mellom karakterene endrer seg hele tiden, og handlingen beveger og utvikler seg naturlig ut i fra det.

Filmingen er dyster og nydelig, og er med på å skape den realistiske stemningen som vedvarer de 140 minuttene av filmen. Det er fascinerende hvordan de kan få livløst landskap og forfall til å se så vakkert ut. Musikken er like imponerende, og veldig riktig. Det er også bemerkelsesverdig hvor virkningsfulle de stille scenene er, de griper tak i deg og holder deg nådeløst plantet i disse menneskenes vei mot tragedie.

Ved slutten sitter man igjen med flere spørsmål enn svar. Regissør Andrey Zvyagintev har overlatt til den enkelte å fastslå hvilken skjebne disse menneskene vil få, og ender det hele med en kløktig og tragisk ironisk vending. __