E-typisk

E-type - Storsalen - 22. oktober

Det er Rask Dag under UKA-11. Heldigvis har ikke publikum brukt opp alle kreftene på UKEløpet tidligere på dagen. Nå er det Rask fest på Samfundet og glade publikummere i trikot og svettebånd strømmer på. De løper spurtintervaller mellom barene og tar push-ups på gulvet. Det er imidlertid ikke lenge siden dørene til konsertlokalet åpnet, og når beaten fra åpningssangen «Paradise» dundrer ut av høyttallerne, er det foran en halvfull Storsal, men det fylles raskt opp.

(Lyd/redigering: Kristin Thormodsen)

Bo Martin Eriksson fra Uppsala i Sverige har rukket å bli 46 år gammel og det er 17 år siden gjennombruddet i 1994. Nå er han igjen plateaktuell, men det er de gamle hitene fra 90-tallet publikum kommer for. Og det får de også, 90-tallsnostalgi på sitt ypperste, men også på sitt falskeste. Det er få rene toner i Storsalen denne kvelden. E-type har med seg to blonde syngedamer i korte skjørt (ett av dem så kort at syngedamen er mer opptatt av å dra ned skjørtet enn å synge). De lager show og åler seg rundt på scenen, men synge rent, det kan de ikke.

Eurodancebeaten fyller Storsalen, englene gråter og publikum koker. E-type løfter mikrofonstativet ned til publikummerne på første rad og de får sine «five seconds of fame». At de beduggede publikummerne som får æren av å bidra i konserten synger omtrent like bra som de blonde syngedamene på scenen, er det få som ser ut til å bry seg om. Minnene om klining med den søte jenta på klassefesten i 8. klasse strømmer på, og publikum løftes inn i en herlig transe av nostalgi og virkelighetsflukt. Når E-type mimrer tilbake til norgesturnéen for ti år siden og deretter omdøper låten «Life» til «Rask fest» eksploderer publikum. Et lite øyeblikk blir anmelderen bekymret for om det faktisk går an å hoppe hull i gulvet i Storsalen.

Plutselig drar E-type igang Bob Marleys «Buffalo Soldier», publikum blir trukket ut av transen og står forvirret tilbake. Men når «Set the world on fire» banker i gang, er de helt med igjen. I allefall i første halvdel av sangen. Har publikum begynt å legge merke til ulyden i E-types mikrofon? Han høres strengt tatt ut som en sprengt høytaller på de fleste strofene han drar. Han kompenserer imidlertid med uhemmet flørting med publikum. Backstageølen deles ut til glade sjeler på første rad og E-type lar stadig ivrige publikummere få synge i mikrofonen. Under låten «Here I go again» gir han mikrofonen til en jente mens han filmer henne med hennes mobil. Det er i det hele tatt god stemning i Storsalen, og når E-type proklamerer at ekstranummeret «This is the way» er en låt som handler om kjærlighet til Trondheims studenter, er kvelden komplett.

Det var falskt, falskt og atter falskt i Storsalen i går, men publikum sang likevel med av full hals. Det var da heller ikke musikken som var viktig, det var følelsene og minnene den brakte med seg.