En Citizen Kane for dataalderen

FILM

THE SOCIAL NETWORK - REGI: DAVID FINCHER - COLUMBIA PICTURES

The Social Network , eller Facebook-filmen, som den kalles på folkemunne, ble en smule latterliggjort da den ble annonsert. Koding og programmering av nettsider, høres unektelig ut som et dødskjedelig premiss for en film. Dessuten kunne man umiddelbart anta at dette var nok et varemerke Hollywood ville melke – Facebook er tross alt hett blant kidsa.

Nå som filmen endelig lanseres, får man bevist at disse fordommene er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. The Social Network er basert på den sanne historien om skapelsen av nettverket, og den rettslige krangelen som fulgte etter at Facebook-skaper Mark Zuckerberg ble anklaget for å stjele konseptet fra medstudenter ved Harvard. Og, ja, det er spennende.

Bunnsolid håndverk

David Fincher, som står bak anerkjente filmer som Seven og Fight Club , beviser nok en gang at han er en av Hollywoods mest solide og pålitelige filmskapere. Den tidligere musikkvideoregissøren holder som vanlig sterkt fokus på det tekniske, og som håndverk er denne filmen virkelig upåklagelig – en fryd å se på. Med ekstremt gjennomført klipping, og ytterst kompetent bruk av kameraet, viser Fincher seg nok en gang som en regissør med stålkontroll på det visuelle.

I tillegg må det nevnes at lyddesignet, et aspekt som sjeldnere stikker seg ut i en film, er fantastisk. Lydbildet preges i størst grad av dialog – det er det mye av i denne filmen – og få fremtredende lydeffekter, så dette kommer hovedsaklig til uttrykk gjennom Nine Inch Nails' frontfigur Trent Reznors suggererende musikk.

Blås i virkeligheten

Ingenting av denne tekniske fliden er overflødig, og er et velsmakende krydder i en film som egentlig ikke krever det. Dette er en film hvor historien får – og bør – sitte i førersetet, med velskrevne dialoger som drivstoff. Manusforfatter Aaron Sorkin har utformet en intrikat og drivende plottstruktur, hvor rettsfeiden stadig avløses av flashbacks, og dermed binder sammen fortid og nåtid på en fabelaktig måte. Dette er effektiv historiefortelling på sitt beste. Alle tidshoppene og det heseblesende tempoet gjør en riktignok noe utmattet, men man får i alle fall ingen tid til å kjede seg.

At filmen er basert på faktiske hendelser er likegyldig. For det første krever den ikke at man kjenner til saken, og for det andre klarer filmen seg fint på egenhånd. Den tar seg uansett nok av friheter i skildringen av virkeligheten den i uviss grad har rot i, og man kan fint nyte den uavhengig av ytre omstendigheter.

Superintelligent egotroll

Zuckerberg tolkes av Jesse Eisenberg, som på grunn av sin nevrotiske og keitete fremtoning ofte blir plassert i samme bås som Michael Cera. Det er ikke helt urettferdig, men Eisenberg har langt flere strenger å spille på enn sin kollega, og har utvilsomt en lengre karriere foran seg. De velkjente faktene skinner tidvis gjennom, men det er ikke disse som definerer karakteren. Han er en mann med lokk på sine følelser, lav sosial intelligens, et svulmende ego og et geni når det kommer til programmering og konseptutvikling.

I det hele er han en temmelig usympatisk type, men en svært interessant og uortodoks protagonist, herlig underspilt av Eisenberg. Den eneste utilfredsstillende prestasjonen kommer fra en annen hovedkarakter: Zuckerbergs langt mer sympatiske bestekompis, spilt av Andrew Garfield, som dessverre utviser alt for lite tilstedeværelse til å bære en så stor rolle.

Citizen Kane for dataalderen

Rettsstriden endte i forlik, og Zuckerberg er fortsatt overhodet av Facebook-selskapet. Ettersom filmen ikke har diktet opp en egen vri på hva som skjedde her, er det ikke noe stort klimaks å forvente. Derimot avsluttes det med en slags oppvåkning for hovedpersonen, som faktisk sender tankene til selveste Citizen Kane - uten at jeg ønsker å sammenligne de to filmene kvalitetsmessig. Som kjent åpnes den med at hovedpersonen, omgitt av sin suksess' materielle gevinst, dør i sentimental lengsel. Zuckerberg dør ikke i filmen, men The Social Networks til dels tragiske suksesshistorie er på mange måter en Citizen Kane for dataalderen.