En delt glede
Pianisten Zhu Xiao-Meis biografi er et spennende innblikk i Maos Kina, men også en kjedelig musikerbiografi.
ZHU XIAO-MEI - ELVENS HEMMELIGHET - HUMANIST FORLAG
På grunn av at familien hadde et piano i huset ble kinesiske Zhu Xiao-Mei på 1950-tallet stemplet som medlem av borgerklassen. Hun ble definert som Chushen Buhao, «av dårlig opprinnelse», men som pianostudent ved musikkonservatoriet i Beijing ble hun inspirert av Kulturrevolusjonens ånd.
Etter å ha tilbragt fem år i såkalte omskoleringsleire, knallharde arbeidsleire som skulle lære kineserne å bli gode arbeidere, fant Xiao-Mei tilbake til musikken ved hjelp av et gammelt trekkspill. Etter Maos død våknet drømmen om å bli musiker igjen, og til slutt klarte hun å flykte til USA via Hong Kong.
Her slutter bokens første del, og her kunne med fordel hele boken vært over. Bokens andre del er historien om hvordan Xiao-Mei sliter med å få en fot innenfor i musikkbransjen, først i California, senere i Bosten og deretter i Paris. Fra å være et unikt innblikk i Kina under Kulturrevolusjonen blir boken en lite engasjerende historie om hvor vanskelig det er å lykkes som utøvende musiker.
Selv om det er imponerende at Xiao-Mei lykkes som musiker er dessverre historien om hvordan hun slår gjennom som pianist ikke på langt nær like spennende som historien om hvordan hun vokser opp i det kommunistiske Kina.
