En herlig følelse av giddalaushet

Tekst: Fredrik Pande, Radio Revolt

Izakaya Heartbeat er et Osloband som om dagen er aktuelle med sitt andre studioalbum; "Enter - Rainbow Lake". Bandet dukket også opp på samfundet og spilte konsert på Knaus Lørdag 19. Januar. Bandet har gjort seg bemerket med debutalbumet som i likhet med det nye albumet ble sluppet på bandmedlemmet Kenneth Amundsens egen label Handmade Records.

Bandets sound strekker seg over en rekke sjangere, men vi holder oss her innenfor den løse betegnelsen alternativ rock, med alt dette innebærer. Plata "Enter - Rainbow Lake" flyter avgårde på en solid base av repetative rytmer som dynkes i herlig støyende gitarermelodier. Låtene går fra tung og avanserte shoegaze til de som inneholder lette og freidige pop-melodier. Det er et stort, dypt og forførende lydbilde som får full utfoldelse på "Enter - Rainbow Lake", det er rett og slett et album som må høres, føles og oppleves.

Selvom dette kan høres ut som mye å fordøye, møter vi her også en avslappet tilnærming og holdning til musikken. En herlig følelse av giddalaushet og undergrunns-crude som har karakterisert den klassiske alternativ-rocken fra 80 og 90 - tallet gjennomsyrer det hele. Man må til tider klype seg i armen for å innse at dette er laget av et norsk band i 2013. For de som trenger bandreferanser, vil nok de fleste kjenne at tankende glir mot Sonic Youth, Dinosaur Jr, Ride og My Bloody Valentine, mens albumet får utfolde seg.

De gjentakende Krautrock-rytmene gir framdrift og driv til utflytende gitarstøy, men bidrar også til platas uimotståelige meditative lydbilde. Dette kommer spesiellt godt frem på albumets tittelspor som sakte men sikkert smelter sammen i et vidunderlig kaos av støy. Hvis det skulle være noe undertegnede føler man kunne fått mer av var det isåfall nettopp denne typen støyende kaos. Hvorfor ikke la noen av låtene gå totalt i oppløsning, dra de forbi timinuttersmerke og videre? Hvorfor vente med dette til slutten av skiva? Dette var tilfellet også under konserten på Knaus som i likhet med albumet muligens hadde blitt enda litt mer interesasant med en total løsrivelse fra pop/rockens begrensende format.

Disse bemerkelsene blir allikevel uviktige sett i forhold til hvor solid dette albumet er. Åtte låter som alle sitter akkurat der de skal og som drar lytteren gjennom et bredt spekter av lydbilder og følelser. Opphopningen av middelmådige inde-pop band har blitt et globalt problem og vi merker det også her i Norge. Det er derfor så utrolig forfriskende å høre og se et band av Izakaya Heartbeats kaliber, spille musikk som ikke virker påtatt, men som er et genuint kreativt utrykk innenfor en kunstform de tydelig behersker.