En klassisk åpenbaring
Anne-Sophie Mutter og Trondheimssolistene. Olavshallen 6. februar.
KONSERT
Salen applauderer varmt under Trondheimsolistenes entré. Like etterpå skrider Mutter inn. Etter et kort nikk til publikum setter hun konserten i gang med J. S. Bachs konsert for fiolin og orkester i a-moll.
Det er med barokkmusikk alltid en diskusjon om framføringspraksis; om hvorvidt den skal spilles mest mulig historisk korrekt. Personlig mener jeg at denne diskusjonen oftest kommer i veien for musikken, og mener prosjektet med å gjenskape gammel musikk er umulig. Grunnen er at en musikalsk opplevelse består av to parter, og selv om utøveren spiller slik man en gang gjorde, vil tilhøreren være fundamentalt forskjellig fra datidens lyttere i sin musikalske bakgrunn.
Det blir straks klart at Mutter ikke prøver seg på en autentisk tolkning, men fra første strøk glemmer jeg alt om framføringspraksis. Med en klar, vibrerende tone, store dynamiske kontraster og en perfekt balansert og streng frasering blir jeg bare sittende å tenke: Det er slik Bach må spilles i 2007!
Konserten fortsetter med Bachs dobbeltkonsert, og Mutter spiller sammen med Vilde Frang Bjærke, et av Norges fremste unge talenter. Bjærkes prestasjon er imponerende, om enn med en litt omstendelig frasering.
Etter pause fortsetter Mutter med Bachs konsert i E-dur. Her bryter hun imidlertid noen få ganger ut av det strenge, musikalske universet hun har definert. Dette er ikke vellykket, og første gang virker det også som Trondheimsolistene ikke er forberedt. Til sist i konserten står Tartinis djevletrillesonate. Her har både Trondheimsolistene og Mutter en helt spesiell og eterisk klang, som kler konserten meget godt. Det hele avsluttes med en forrykende og briljant kadens.
En tolkning kan alltid diskuteres, men innenfor sitt univers var kveldens konsert en opplevelse av de sjeldne: For noen var det en irriterende romantisk framføring av barokkmusikk, for meg var det en åpenbaring.
