En real potpurri
Candiss kan å sjarmere sitt publikum. Men noen ganger blir det uklare skillet mellom kormusikk og revyinnslag litt slitsomt.
Det er vanskelig å ikke smile når Candiss entrer scenen. I sine gjenkjennbare rosa snekkerbukser, med sin sprudlende energi og gode sangstemmer, har de allerede gjort halve jobben. I anledning G-helgen på Samfundet er det mange tidligere gjengiser i Storsalen. På første rad er pensjonerte candisser, som sikker kunne ha holdt en spontankonsert på egenhånd. Det skaper en kjemi mellom publikum og koret som til tider løfter taket inne i Storsalen.
Det starter med et pang, og fortsetter slik i halvannen time. Det er nesten ikke tid til å stoppe opp og bare nyte musikken. Candiss er et showkor, og show ble det. Kanskje litt for mye. Kostymeskiftene skaper latter og plystring fra salen, og komedien er utspilt til fingerspissene. Dessverre lar musikken og de store høydepunktene vente på seg. Midtveis i konserten tar det seg litt opp, det blir flere rene sangnummer, og endelig skinner det igjennom hvor gode sangere koret består av. Følelsene på scenen blir også mer ektefølt.
Men så returnerer de forbanna monologene, som jeg ikke vet om skal introduserer en sang, eller bare være et underholdende nummer i seg selv. Det virker overflødig og slitsomt. Det er sikkert ment som en avledningsmanøver fra resten av korets medlemmer som skifter febrilsk på scenen. Men helt ærlig er man så nysgjerrig på hva som kommer etterpå, at monologene blir fullstendig uinteressante.
Candiss hadde hatt godt av et litt tydeligere skille mellom kor og bygdeamatørrevylag. Selve sangnumrene drukner litt i alt styret i mellom. På den andre siden er det dette mange i publikum har kommet for å se. Det er ironi, det er snert, det er gråt og latter. Det engasjerer og det gjennomføres med stil. Og når Candiss fremfører Mitt valg fra UKErevyen 09, Charter Baby og potpurri med kjente og kjøre popsanger får de til å blande korsangen med komedien på en herlig måte. Dette skulle det ha vært mer av.
Da de pensjonerte candissene på første rad bryter ut i spontan sang sammen med koret på siste nummer slår det meg: Det er lett å like Candiss. Energien fra scenen er smittsom, og jeg tror alle i publikum gikk derfra med en godfølelse. Men skal man virkelig nyte konserten fullt ut må man en eller gang ha vært iført disse rosa snekkerbuksene selv. For Candiss har et eget språk, som vi andre dødelige til tider bare forstår halvparten av. Men så er det jo utrolig underholdende.
