En reise tilbake til tenårene
Hvordan kan man unngå å elske en dal full av folk som ser ut som om de har kledd på seg sitt verste mareritt innen nittitallsmote, kombinert med våre helter fra det samme tiåret?
Idet Aqua går på scenen eksploderer teltet i Dødens Dal, og det gjørmete underlaget forvandles til et eneste stort dansgulv som tatt ut av en ungdomsklubb anno 1997. Den pågående bølgen av nittitallsband som kravler opp på scenene igjen har som oftest resultert i drep-meg-nå -opptredener med miming og playback. Heldigvis hadde Aqua tenkt lengre enn nostalgi og allsang, og rosa-popen gjorde seg svært godt med noen ekstra instrumenter og habile kordamer. Man føler nok med en gang at man får mer valuta for pengene sine idet man oppdager at det faktisk var noen i bandet som spilte instrumenter.
Ikke så verst allikevel?
Men allsang blir det uansett, og selv om man kanskje ikke hadde noen plater av dem da man var yngre, husket i hvert fall hver eneste publikummer noen strofer fra sanger som «Cartoon Heroes», «Dr Jones», og «Turn Back Time».
Lene Nystrøm ser ut som en million dollars, synger like nasalt som det forventes og bejubles, og får sin trofaste dyptonebacking av Réne Dif. Aqua overrasket meg og innfridde garantert de forventningene som folk måtte ha. Ekstra morsomt blir det når man ser hvordan bandet reagerer med milebrede smil på den store ekstatiske mengden mennesker, og hvordan lengselen etter de uproblematiske tenårene tar over. Når alt kommer til alt, så var jo ikke de buffaloskoene så fæle, og det var heller ikke Aqua.
LES OGSÅ: STORE AMBISJONER
