En tekopp fylt med progpop

FLUX – 22 – MBN

Denne anmeldelsen har blitt skrevet flere ganger. For så å bli slettet og påbegynt på nytt. Flux er en skive som lider under plateanmelderens forbannelse – at man ikke har tid til å la den vokse på seg.

Det første utkastet hadde vært atskillig mer negativt. Presseskriv-beskrivelsen «Alice i Eventyrland, med Queen, Meshuggah og Radiohead rundt, hvor tekoppene er fylt til randen med frisk peppermyntete», hvor den siste delen av setningen ikke betyr noen som helst, kjente jeg ikke Flux igjen i. Queen-sammenligningen især, og da gjelder det i hovedsak prestasjonen til vokalist Per Kristian Trollvik (eller Fox, som han tydeligvis insisterer på å bli kalt). For en anynom type, tenkte jeg, milevis unna Freddie Mercury. Det virket heller ikke som om han fant seg til rette i lydbildet.

Hva lydbildet angår, slo det meg umiddelbart som spennende, men noe utilfredstillende. Det skal jeg bite i meg, flere gjenhør senere. Når Flux endelig sitter, åpenbarer dyrets virkelige natur seg. Ikke bare fengende, men også en særdeles interessant og uforutsigbar blanding av prog og pop. Det er ikke snakk om uforutsigbarhet av Alice i Eventyrland-kaliber, men mange friske vendinger som ved flere tilfeller gir grunn til å heve øyenbrynene. En friskhet som til og med er å finne i singelen «I Am That I Am», et av skivas mest radiovennlige spor. På «Susurrus» og den ambisiøse «Power Is So Yesterday» beveger 22 seg inn i Muse-territorium, og føles absolutt ikke som noe fattigmannsalternativ. Dessuten er disse sporene blant skivas beste. I den andre enden av skalaen har man den åttisekunders lange, ambientaktige «Perspective Pleiadian», som baserer seg på noe som kan minne om lyden fra et strykerinstrument spilt baklengs over noe prating. Fin på egen hånd, men det føles totalt unødvendig å ha med et spor som lytteren utvilsomt vil hoppe over oftere enn ikke, og som i grunn bare fungerer som en slags fartsdump for helhetsopplevelsen.

Flux vandrer frem og tilbake mellom stilarter, men innehar en subtil helhet som ikke åpenbarer seg med det samme. Gi den derfor flere sjanser, selv Fox viser seg å være en fullstendig solid vokalist som jeg nå undrer meg over at jeg var så kritisk til i utgangspunktet.

Flux trenger tid på seg, men når den sitter, sitter den godt.