En vakker, men øde film

Tekst: Christine Rokkan Eriksen, Radio Revolt

Vi vant krigen, men mistet jorden, sier fortellerstemmen over lange sekvenser av jordens nå øde strekninger, bare skjelletter av bygninger og landemerker igjen. De som overlevde krigen har flyktet til Jupiters måne Titan, bortsett fra Jack og Julia, som er blitt igjen i en kontrollpost for å overvåke den siste ressursinnsamlingen. Deres minner om krigen og livet før har blitt slettet av overvåkningssjefene på romstasjonen Tet. Til tross for dette, drømmer Jack om minner som får han til å stille spørsmål.

Oblivion er Joseph Kosinskis andre regissørprosjekt, hans første var Tron:Legacy, som jeg likte til tross for noen småproblemer med historien. Visuelt sett var filmen fantastisk, og mye tyder på at dette er en trend Kosinski vil fortsette med. Endeløse bilde av en destruert jord appellerer til noe primært i oss. Mange av oss er uhelbredelig fasinert av apokalyptiske scenarioer, og Oblivion ser ut som noen har sagt ja til hver eneste konsepttegning de blitt vist. Det eneste som skurrer er hvordan noe i det hele tatt står igjen, hvis kreftene i sving var så sterke at de begravde the Empire State Building på 60 år. Tragisk vakkert er det, og det er nesten synd filmen ikke er i 3D.

Jack reparerer droider som vokter hydrogenfabrikkene mot de gjenværende romvesene, eller "scavs", som fremdeles angriper. Designet på teknologien minner litt for mye om robotene i Wall-E, og med lyddesignet ble droidene nesten humorisktiske til tider, men det gjør også at de er nesten en egen karakter i filmen. Når det gjelder andre, virkelig karakterer, dukker både Morgan Freeman, og Nikolaj Coster-Waldau opp. Ankomsten deres er desverre altfor sen for å redde filmen, og det er her det største problemet med Oblivion ligger. Dette er en film hvor man ikke kan si mye om plottet uten å spolere, men hvis man er bare litt kjent med sci-fi kommer du vil å reagere med et “åh, ja, selvsagt” når du skjønner tegninga. Det at plottet er enkelt er ikke problemet, men filmen kunne ha brukt mye mer tid på karakterer enn flere bilder halvbegravde bruer.

Dette gjelder også Jack, som selv om han er på skjermen nesten hele tiden, får ikke spilt seg fullt ut. Jeg vet Tom Cruise kan bedre, men i enhver emosjonell scene er det som om han holder litt igjen. Dette var et valg som jeg trodde ville endre seg i løpet av filmen, men dette skjedde ikke.

Oblivion har ikke så veldig mye action, eller så veldig mye plot, eller tid til karakterer. Så jeg satt igjen og lurte på hva egentlig all den tiden gikk til. Den er vakker å se på, og den holdt meg underholdt gjennom det hele, men den forspilte et stort potensial, som er synd.

Terningkast: 3