Erfarne debutanter
Brødrene Amund og Henrik Maarud har spilt mellom 600-800 konserter. At deres siste prosjekt The Grand hypes i norsk presse, tar de med knusende ro.
MUSIKK
The Grand slapp sin første plate tidlig i oktober. Bandet, som en gang het Amund Maarud Band, og var fast inventar på Notodden Bluesfestival, har lagt om stilen. Nå er det rock som gjelder. Buddy Guy er byttet ut med Cream og Led Zeppelin.
Tidlig krøket
– At vi kalles debutanter blir rart. Det er en merkelapp pressen har gitt oss. Vi har aldri kalt platen en debut, sier gitarist Amund Maarud.
Samtidig legger han til at det var viktig med et navnebytte for å markere en veiendring og ny start.
Dagens besetning har spilt sammen siden 2004. Amund og lillebror Henrik på trommer har spilt siden de var fire og seks år, men brødrene bekrefter at de fra tid til annen lekte med Lego i barndommen. Likevel var det musikk som tok det meste av oppmerksomheten. Ti og åtte år gamle oppdaget de bluesen, og hos den har de holdt seg inntil nylig. I starten av ungdomsårene ga de ut et album under navnet Maarudkara. Senere ga Amund Maarud Band ut to album, ett i 2003 og ett i 2004. Disse førte til at de ble bluesnorges yndlinger.
– Etter kursendringen har det kommet en del negativ respons fra gamle fans, men samlet sett er folk positive, sier de.
Utviklet seg på scenen
I alt regner brødreparet med at de har spilt mellom 600 og 800 konserter. I dag kommer denne erfaringen til nytte.
– Vi er vant til å spille tre timer lange sett. Nå komprimeres den samme energien til 60 minutter, forteller bandet.
Det var på scenen ideen om å spille rock utviklet seg.
– Vi endte som regel med syrete jammer. Det var den morsomste delen av konserten. Dette tok vi med oss til øvingsrommet, og videreformidlet det på plate, sier Amund.
Mens soloene tidligere var fundamentet i låtene, er de nå mer riffbaserte.
– På platen er det vel bare tre eller fire stykker. Det har nok overrasket mange. Musikken er skåret til beinet. På scenen blir det fremdeles tid til soloer, og det er en bonus, sier han.
Kunstig skille
The Grand oppfatter dagens skille mellom blues og rock som kunstig. Om både Notodden Bluesfestival og Roskilde eksisterte på sekstitallet, ville begge ønsket seg både John Mayall og Howlin' Wolf, mener de.
– Dagens rock har bluesen som grunnelement. Det er tydelig at Jack White har hørt mye på blues, men han gjør sin egen greie ut fra det i stedet for å kopiere, sier Amund.
Denne metoden deler The Grand med White: Å bruke bluesen som grunnmur og gjøre sin egen greie ut fra det er deres visjon.
– Ikke lenger ekkel syntetisk tomatsuppe
Selv om bluesen alltid vil være The Grands fundament, kan kursendringen også tilskrives endring i bandets musikksmak. Henrik forteller han er blitt mer mottagelig for annen musikk enn hva han var før. Nå roterer både Ida Maria og Heroes & Zeroes i platespilleren.
– For fem år siden var utenkelig å høre på radio. Nå er det mulig. Det er ikke bare på grunn av endring i musikken generelt, forteller han.
Brødrene legger til at det er lettere å ha deres musikksmak i dag, enn det var på nittitallet.
– Trommemaskinene er forsvunnet. Det låter organisk. Det er ikke en ekkel syntetisk tomatsuppe lenger, skyter organist Eirik Tovsrud Knutsen inn.
Ved siden av å traktere orgel setter han seg bak trommene fra tid til annen. Med to trommiser, forsterkes inntrykket The Grand ønsker å formidle.
– For øyeblikket er vi veldig inspirert av The Who, og deres spesielt deres plate Live at Leeds. Vi forsøker vi å vise hvor mye lyd som kan komme fra fire personer, forteller Henrik.
