Et konkluderende pliktløp

Montèe - Storsalen - 30. Oktober

Det er en stor ære å avslutte en over tre uker lang fest som UKA. Men med æren kommer også det store ansvaret, og en søndagskveld med et publikum preget av over gjennomsnittet slitne festivalgjengere er ingen enkel oppgave å begi seg ut på. Bandets kvalifikasjoner er det utvilsomt lite å si på. Både gitarist Erlend Mokkelbost, vokalist Andres Tjore og bassist Maja Vik er alle gode musikere og låtskrivere av høy klasse. De makter dessverre ikke å engasjere like godt gjennom hele den tildelte timen i Storsalen.

SE BILDEGALLERI FRA KONSERTEN HER

Montée burde riktignok gå rett hjem hos den gjengse UKEpublikummer. Med sin uforskammet fengende discopop med svært dansbare rytmer legger de forholdene godt til rette for at dette skal bli en fest. På sitt beste får en også følelsen av 80-talls new wave og disco, og assosiasjoner til band som New Order lokkes fram. Dette skal være dansbart som få. Vokalist Tjore har også et enormt spekter i sin stemme. Han både skriker ut i falsett, og tar stemmen ned til et mer menneskelig nivå på de roligere partiene. Sammen med Mokkelbosts sommerlige discogitar, som ligger svært godt i miksen, framfører de låtene teknisk upåklagelig. Likevel sitter en igjen med følelsen av at dette er en plikt bandet gjør fordi de må, ikke fordi de nødvendigvis vil. Publikum hører låtene, nikker takten høflig, men festen uteblir. Anders Tjore forsøker noe uinspirert å få folk til å klappe takten. Dette blir bare krampeaktig, og resulterer i en svært kortvarig økning av bevegelsen blant de frammøtte. En god kontakt og dialog med publikumuteblir, og en får følelsen av at tilskuere er uviktige på konsert.

Mot slutten skjer det derimot noe. Det virker som det går opp et lys for Anders Tjore og resten av mannskapet. Det er faktisk UKAs siste konsert, søndag, og vi vil at dette skal bli en søndag som ikke ligner en søndag. Energinivået heves betraktelig på scenen, folk begynner å danse, og singelen «Faith» slår hardt mot publikum som endelig begynner å smile. Dette redder på mange måter konserten, som kan sammenlignes med et sykkelritt. Det hele blir en slags transportetappe fram mot innspurten der kreftene måles. Alt av oppspart energi blir frigitt på likt, og vi får en eksplosjon av liv.

50 minutter med et uengasjert, teknisk godt band reddes av et fyrverkeri av en avslutning.