Eventyrlige bølgedrømmer

I dokumentaren Bjørnøya følger vi de tre brødrene Wegge, som etter mange måneders planlegging og forberedelse når destinasjonen Bjørnøya. Den værharde øya ligger i Barentshavet 42 mil sør for Longyearbyen. Målet for ekspedisjonen er å gjøre noe ingen har gjort før dem, nemlig å surfe på bølgene rundt den øde og urørte øya. Utstyrt med blant annet surfebrett, snowboard, ski og paraglider tar guttene øya i sin besittelse og gjør den utfordrende naturen til sin private lekeplass.

Den eldste broren Inge har hovedansvaret for filmingen og narrasjonen. Filmen er satt sammen av ulike klipp de har filmet av hverandre og seg selv, og vi får se handlingen fra flere vinkler og på nært hold ved bruk av både profesjonelle kameraer og GoPro-kamera. De har fanget storslåtte scenarioer og naturbilder på film, som når de kaster seg utfor bratte fjellsider eller surfer på enorme bølger i snøstorm.

Den ubekymrede og isolerte atmosfæren på øya trues fra flere hold. Inge kjenner på den dårlige samvittigheten over å dra fra sin gravide kone som utålmodig venter hjemme. Et gjennomgående spørsmål er om det er viktigere å følge egne og delvis egoistiske drømmer enn å bli far. Trusselen om isbjørn, brutalt vær, matmangel og bølger som lar vente på seg påvirker også oppholdet og stemningen. Det oppstår uunngåelige gnisninger og konflikter mellom brødrene, der spesielt Håkon føler seg overkjørt av de to andre og er lei av å være lillebror. Filmen utforsker forholdet mellom brødrene og de ulike personlighetene, og vi får ta del i konfrontasjonene som dukker opp. Dette er et spennende aspekt ved dokumentaren, og kunne gjerne hatt større fokus. Det er vanskelig å ikke like brødrene, deres entusiasme og gode humør er smittende og man tar seg selv i å smile med dem.

Det er interessant å se hvor lite mennesket er i forhold til den nådeløse naturen og hvordan de klarer å tilpasse seg den. Mye av det de gjør virker ekstra nervepirrende når man vet at eventuell hjelp befinner seg kritisk langt unna. Det eneste kommunikasjonsmiddelet de har er dessuten en satelittelefon. Men som Håkon sier: «jeg liker å gjøre objektivt farlige ting på en trygg måte».

Vi får skildret en eventyrlig reise, på både utvendig og innvendig plan. Det er en film om det å følge drømmene sine, om å leve i ett med naturen, og om det å finne sitt tempo i livet. Det hele framstår som ekte og troverdig, og er verdt en kinotur.