Fabelaktig forstadsangst

FILM

A SERIOUS MAN - REGI: JOEL OG ETHAN COHEN - SF NORGE

Regissørene Joel og Ethan Coen har siden debuten for 25 år siden opparbeidet seg et rykte som trofaste, og temmelig produktive, leverandører av kvalitetsfilm. A Serious Ma n er intet unntak fra denne trenden, men avviker likevel på noen måter fra hva brødreparet har servert tidligere.

Handlingen er satt til 1967, i en forstad i Minnesota befolket av stort sett jødiske innbyggere, der iblant den middelaldrende fysikklæreren Larry Gopnik. Han er i en periode i livet der hverdagsproblemene plutselig baller seg på, eller muligens bare blir mer merkbare. Det gjelder irriterende småting som dårlige tv-signaler og uønskede abonnement, men også større verkebyller, som det at kona hans uten forvarsel proklamerer at hun vil skilles.

Torturert hovedperson

Coen-brødrene har nærmest gjort sin absurde, svarte humor til et varemerke. Den er å finne også her, men i langt mer lavmælt og nedtonet form enn noen gang tidligere, og kanskje til en viss grad mørkere. De går virkelig inn for å torturere sin stakkars hovedperson, som i sin kamp for å holde hodet over vannet utelukkende støter på blindveier.

Mens Gopnik sakte men sikkert beveger seg mot en eksistensiell krise, føles filmen nesten som en skrekkfilm basert på hverdagslivets prøvelser. Den sender til tider tankene til Todd Solondz' beksvarte forstadskomedie Happiness , selv om denne er et noe annet dyr. Coen-brødrene er ikke på langt nær like sadisistiske mot sine karakterer som Solondz. De balanserer komikken elegant i det som på veldig mange måter er ren tragedie.

Svart humor med varme

Samtidig er det tilløp til genuin varme og nostalgi i karakter- og miljøskildringene, og ektefølt rådvillhet skinner gjennom i behandlingen av spørsmål rundt tro og tvil. A Serious Man føles i det hele tatt som et svært personlig verk. Denne følelsen forsterkes av det faktum at brødrene vokste opp i lignende omgivelser som de som filmen er satt til. Om den er direkte selvbiografisk, eller i hvor stor grad den eventuelt er det, er imidlertid uviktig. Derimot er det interessant å oppleve en slik tilnærming til svart humor, for idet man ler av Gopniks ulykke, tar man seg i å sympatisere med ham, og til og med bli direkte rørt.

Glimrende skuespill

Filmen har ingen virkelig store navn å skilte med, men en rekke uhyre kompetente skuespillere som glir perfekt inn i sine roller. Blant annet Michael Stuhlbarg er glimrende som den keitete og nevrotiske Gopniks. Som hans kone er ikke Sari Lennick, her i sin filmdebut, noe dårligere. Men for å kunne frembringe den subtile humoren og nyansene i dialogen - og det gjør de, så vidt jeg kan se - er prestasjoner fra øverste hylle en ren nødvendighet.

Dette er et virkelig solid verk, og den noe ukonvensjonelle slutten, som tvinger seeren til å betrakte resten av filmen i et helt annet perspektiv, understreker at dette er Coen-brødrenes mest krevende film til dags dato. Når dette året er omme vil den muligens stå igjen som en av årets beste filmer, men allerede nå er det ingen tvil om at den er blant de klart mest interessante.