Fallerallera for egne grep

Mannskoret Pirum er til vanlig ansett som noen spilloppmakergutter med stor hurramegrundt-faktor. De er vant med å ta all oppmerksomheten med sine skitne vadmelsullklær, men drukner fort stilt opp mot UKEpublikummets gullimiterte sateng. Hvorvidt det enorme oppmøtet skyldtes at konserten var inkludert i inngangen, eller at det var hvisket om at UKEsjefen skulle spille erotiske sax-soloer, kan diskuteres. Begge deler kan forklare at fanskaren var bugnende, skinnende og i overkant lakserosa. Man kan ikke stikke under stol at Pirums nervøsitet ikke engang kunne ha blitt døyvet med et par øl. Jeg forstår godt at det eneste de kanskje ønsket seg der oppe på scenen var «mjød til sin død», så fort som nød.

Hvis man tar i betraktning at de høye sopranfistlene er utført av tilsynelatende voksne menn med hårete legger (eller er det sokker?) er det ingenting å si på fremføringen. Komposisjonen av selve forestillingen gjøres på en måte som gjør at det ikke kun er en konsert, det er også innslag av middelmådig stand-up, filmsnutter og avisbål på Under Duskens bekostning. Humoren er gammel, men ikke utdatert, publikummet ler tross alt så det runger i den smekkfulle Storsalen. Høyest latter og flest bifallende blikk får de av Samfundets veteraner anno 1925, som nærmest må bæres ut etter konserten grunnet de tunge medaljene.

Et herlig innslag av hardingfelemusikk fra Snaustrinda løfter Pirums nye sang opp til bifall, mens umodne guttenikker slår sprekker i lakk. Det blir derimot ikke like kult eller forenelig med å slå på gitar i fleng.

Det at Pirum tydelig mister litt kontakt med sine egne tradisjoner viser seg i at det blir mye ullsokker, nickers, og lua på snei. Faktorer du forbinder med lugubre artister viser seg dessverre også å være et aspekt ved Pirum, som kaster klærne for å tjene litt ekstra. Sangen «Syden» er bare en unnskyldning for å ta av seg ulltøy og høste sukkerklisskyss fra Candiss. Pirum lever på sitt rykte og image, men likevel måtte de vise kropp. Og fordi kroppene ikke er nok i seg selv, hadde de selvsagt akkopagnert det hele med lyserosa underbukser.

Anmelderen er litt misunnelig på Pirumittene. Det virker herlig å kunne forkle seg bondskt og naivt, samtidig som man leker karslig og staut. På grunn av det skiftende ytre klarer Pirum å opprettholde publikums interesse gjennom hele forestillingen. Beviset ligger i den stående applausen de diskutabelt håver til seg. Om «publikum havde drukket Sig aldeles pirum» er det vanskelig å avgjøre, men mye mer en syntaksten tyder på det.

Forventningene er høye da de kommer inn i salen, - og tilsvarende nedtonet da jeg gladelig gjør plass til dem idet de synger «Ur Vägen», på vei ut.