Feilslått resirkulering

Debatten rundt resirkulering av norske skuespillere går igjen omtrent like ofte som trynet til Agnes Kittelsen, Aksel Hennie eller Nicolai Cleve Broch treffer kinolerretet. Den blir gjort aktuell av norske film- og serieskaperes manglende evne eller mulighet til å velge nytt. 30. august hadde filmen Pionér premiere på norske kinoer.

Det er nærmest en selvfølgelighet at Ane Dahl Torp og Aksel Hennie innehar to av hovedrollene i denne storsatsingen. Disse skuespillernes opptredener i norsk film blir regelmessige og forutsigbare. Deres generelle tilstedeværelse i filmskapning, serie og teater gjør at både tryne og navn dukker opp som en influensa i eksamenstiden. Slik er tilfellet også med en rekke andre norske skuespillere; melkekua blir aldri tom for melk.

Store overraskelser i rollebesetningen uteblir i nye norske filmer. Til publikums ulempe mister også gjengangertrynenes karakterer mye av sin troverdighet. Interessen for plottet forsvinner til fordel for den velkjente Hennies lett gjenkjennbare skuespilleruttrykk. Trist Hennie, overrasket Hennie, hissig Hennie, glad Hennie. Hvor mange roller kan et ansikt og et talent avlevere på ett år eller et tiår i norsk filmhistorie?

Repertoaret blir etter hvert velkjent, publikum etterlates med mindre rom for overraskelser, og underholdningens dybde forsvinner. Forutsigbarheten som oppstår gir grobunn for kjedsomhet knyttet til skuespillernes opptredener. Det blir ikke lenger fordelaktig å fronte nye filmer med disse trynene.

Likevel er resirkulering av norske skuespillere langt i fra en ny trend. Avdøde Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen Jr. sine karrierer med rundt 40 år i bransjen, demonstrerer dette. Kristoffer Joner har også vært en gjenganger siden sin debut i serien Offshore på 90-tallet. Repertoaret til skuespiller Nicolai Cleve Broch inneholder blant annet roller som kriminell knarker, keitete kompis, motstandsmann og senest som forfatterspire i serien Halvbroren. Listen over norske gjenbrukstryner er lang.

Underholdningsbransjen har endret seg siden Wesenlund og Heide-Steen Jr. sin tid. Revy og folkeopplæring har ikke lenger en like sentral plass. Det som likevel er verdt å se tilbake på er disse skuespillernes fantastiske allsidighet. De var ikke bare skuespillere, men entertainere og musikere, med nok i ryggsekken til å kunne overraske sitt publikum. Heide-Steen Jr. var også improvisasjonsskuepiller, jazz-musiker og scat-artist. Samtidig opptrådte de begge på ulike arenaer, ofte i halsbrekkende positurer, med store sprang i underholdningsformen. Uten sammenligning for øvrig, kan man av produksjoner fra Hollywood se en lignende måte å tilføre høyere verdi til underholdningen ved å bruke noe mer enn bare skuespillerens talent. Dette kan ikke sies å videreføres av den nye generasjonen norske skuespillere.

Det er ikke noe galt i resirkulering av tryner. En mer kritisk vurdering av hva som er verdt å resirkulere er likevel på sin plass. Mindre selvhøytidelighet og flere innøvde ansiktsuttrykk hjelper et stykke på vei der fantastisk dialog, karaktertolkninger, sangtalent eller bare generelt et overraskende grep uteblir. Forutsigbarhet gir kjedsomhet. Norsk film bør være mer enn femti nyanser av Aksel Hennie.