Feminisme i rødt, hvitt og blått

Vi er heldigvis kommet så langt at de fleste ser viktigheten i at kvinner og menn møter forskjellige samfunnsskapte problemer. Til tross for dette er det en tendens til at mye av motstanden kvinner møter er vanskeligere enn den menn møter. Mange mener at manglende kvinnelige toppledere, tilsynelatende økende voldtektsrater og det faktum at en gjennomsnittlig kvinne tjener mindre enn en mann, viser at kvinner og menn i Norge på ingen måte er likestilt.

– Feminisme vil være viktig så lenge det finnes ulikheter knyttet til kjønn, enten det gjelder grunnleggende menneskerettigheter eller verdsetting og muligheter, mener forsker Siri Øyslebø Sørensen ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

Fyfy-ord

Hvordan skal man tilnærme seg et så massivt og opphetet tema som feminisme i dag? Uten engang å blunke står man midt i et minefelt hvor både blå og røde representanter fra begge kjønn pruster og peser mot deg. Begrepet har for mange blitt et fyfy-ord, i motsetning til omfavnelsen av begrepet likestilling. I Sverige kan det være vanskelig å få seg en politisk karriere uten å kalle seg selv feminist. I Norge har derimot «feminisme» nesten fått samme betydning som «magesurt». Sørensen forklarer dette med at feminisme er assosiert med en politisk kvinnebevegelse. Likestilling, på den andre siden, har fått status som honnørord i norsk politikk og samfunnsdebatt, og er tett assosiert med sosial likhet.

– Det er en vanlig misforståelse at feminisme dreier seg om motstand mot og undertrykking av menn. Jeg tror helt klart at slike myter danner utgangspunkt for motstand mot begrepet, sier hun.

Ifølge Sørensen tar man enten avstand fra feminisme hvis man opplever det som urimelig at menns privilegier avsløres eller trues, eller hvis man ikke kjenner seg igjen i påstanden om at menn er bedre stilt enn kvinner. I Norge har man som nevnt kommet langt når det gjelder grunnleggende rettigheter for kvinner. Det kan dermed virke provoserende å bruke energi på saker som dreier seg om frihet til livsutfoldelse, selvrealisering, eller tilgang til eliteposisjoner i samfunnet, når man samtidig vet at det foregår systematisk vold og kjønnslemlestelse av kvinner i andre deler av verden. Selv mener hun det er uheldig å drive polarisering på denne måten.

«Det mannlige blikket»

– Når feminister snakker om kroppspress eller om diskriminering i media, er det ofte noen som prøver å avfeie dette som «i-landsproblemer», eller ved å si at norske feminister er navlebeskuende og egoistiske. Dette er en rar måte å argumentere på, synes feministen, forfatteren, og journalisten Marta Breen.

Breen mener at objektifisering og medias framstilling av kvinner er eksempler på områder hvor likestillingen halter i Norge. Hun trekker fram begrepet «det mannlige blikket», som blir brukt for å beskrive den tradisjonelle framstillingen av kvinnen som et seksualobjekt i for eksempel reklame, porno, og populærkultur.

– Vi snakker om «det mannlige blikket» i tilfeller der det er helt tydelig at den avbildede kvinnen ikke er til stede som seg selv – altså som et subjekt – men utelukkende for å hisse opp en heteroseksuell mann. Begrepet blir også brukt i tilfeller der mannen regnes som malen, mens kvinnen blir framstilt som «noe annet».

I dagens kommersielle mediebilde blir også menn objektifisert. Likevel er det en vesentlig forskjell på å bli framstilt som den underlegne, kontra den maskuline lederskikkelsen. Breen påpeker at hvordan jenter oppfatter seg selv, og hvordan menn oppfatter jenter, kan gi utslag i samfunnet og arbeidslivet.

Røde og blå feminister

Det har så å si alltid vært et skille mellom feminisme på høyre- og venstresiden av politikken. Skillet går i hovedsak på hvordan man har frontet sine saker, og hvilket styresett man har tro på at kan føre til kvinnefrigjøring.

– Vi er opptatt av det samme; at alle skal ha like rettigheter, helt uavhengig av hvilket kjønn du ble født som. Likevel var nok ikke høyrekvinner fra begynnelsen av kjent som de mest rabulistiske i måten man frontet saken sin på. Man kan si at det ikke har vært så mye BH-brenning i Høyre, forteller leder Guro Angell Gimse av Høyres kvinneforum i Sør-Trøndelag Fylkeskommune.

Selv mener hun debatt vil være med på å styre markedskreftene, og dermed minke objektifiseringen i dagens samfunn. Hun har tro på at Norge har et riktig system når det gjelder etterspørselsstyring, og er sterkt imot et system hvor staten går inn og bestemmer hvilke reklamer folk skal ha tilgang til.

– Reklamen spiller på de strømningene som går, og hvert enkeltindivid har et visst ansvar angående hva man selv tar inn.

– Kapitalisme hindrer likestilling

Feminister på venstresiden er derimot mindre glade i marked og mer glade i styring. Leder Roald Arentz for Rødt i Sør-Trøndelag Fylkeskommune, mener at den eneste måten man kan endre på objektifiseringen av kvinner er ved å innføre et mer venstreorientert samfunn. Reklame og kommersialisering fremmer uoppnåelige idealer, og mye av diskrimineringen i samfunnet skyldes objektifiseringen kvinner møter.

– Feminister på høyresiden gjør ikke noe for å endre urettferdige strukturer i samfunnet. Vi ser at dagens samfunn fremmer klasseskille, og er et godt stykke unna likestilling. Kvinner blir undertrykt på bakgrunn av det kapitalistiske systemet, mener Arentz.

På bakgrunn av dette mener han at feminister på venstresiden gjerne er mer troverdige i uttrykksmåte, og mer radikale enn høyresiden. NTNU-forskeren på tverrfaglige kulturstudier forklarer forskjellen mellom de røde og blå feministene på denne måten:

– Hvis vi skal koke det ned, så tenker jeg at feminismen på venstresiden har vært system- og strukturkritisk, etter hvert også normkritisk, mens feminisme på høyresiden har hatt et større fokus på individuelle rettigheter og friheter, forteller Sørensen.

Til syvende og sist dreier det seg dermed om man må forandre på hele systemet eller om det holder å endre på menneskene.