Fengslende visuelle scener

Rhino Season forteller historien om hvordan den kurdiske poeten Sahel blir løslatt etter 30 år i fengsel og oppdager at alt han vet har forsvunnet. Kona, som også ble fengslet samtidig som han og som har blitt fortalt av regimet at Sahel ble henrettet, har forlatt Iran. Gjennom ulovlige midler finner han ut at hun nå bor i Tyrkia med sin nye mann og to barn. Sahel reiser etter henne, men i stedet for å ta kontakt, ender han opp med å forfølge henne.

Filmens fokuser i første omgang ikke på handlingen, men om protagonistens følelser. Han tenker tilbake på den inhumane behandlingen han fikk i det iranske fengslet og observerer konas liv uten han. Det handler om en poet som prøver å takle komplekse, emosjonelle situasjoner. Skuespiller Behrouz Vossoughi sier knapt to setninger, men dette betyr ikke at hans prestasjon er noe annet enn spektakulær. Små gester fra skuespilleren blandet med drømmende, poetisk kinematografi gir en dypere mening og hinter om poetens mentale tilstand.

Bilder og filming veier opp for det noen kan kalle en litt kjedelig handling. Fra første sekund blir man servert vakre bilder som gjør at du kun har lyst til å sitte og se. I tillegg legger regissøren til visuelle drømmesekvenser som blandes inn i historien og gjør at du må tenke over hva scenene egentlig betyr. Synene, eller hallusinasjonene, vises i bleke farger og filmes i et spesielt lys som tydeliggjør at publikum ser gjennom perspektivet til en mann som ikke har sett solen på et halvt liv.

Rhino Season blir beskrevet som en iransk film, men regissør Bahman Ghodabi er ikke tillatt å lage film i landet og har bodd i eksil i flere år. Om du er politisk engasjert kan denne filmen kaste lys over de utenkelige handlingene som foregår i fengsler rundt omkring i verden. I tillegg til å være en vakker film, får Rhino Season deg til å tenke. Gjemt i vakre bilder er filmen et stygt rop mot Iran og landets regime.