Festaften i fysikkens tegn

UKE-REVYEN – LØRDAG 3. OKTOBER – INSTRUKTØRER: FREDRIK ABRAHAMSEN OG PER JØRGEN OLSEN

UKE-revyen Skabaré tar publikum med på en festlig reise i klokkeklare toner, presisjonsfylte bevegelser, velspilt slapstick og luftige svev. Bare når man tyr til billige poenger og overdoser buskishumor ender det i havari. Skuespillerne leverer til tusen – hadde tekstene vært ett hakk bedre, ville Skabaré vært en fest fra ende til annen.

Forestillinga starter med et velregissert og forførende åpningsnummer. Innimellom nonchalante spark kastes slørete blikk mot kabaretsjangerens barneår, tredvetallet. Linja trekkes fra datidas finanskrise til dagens miljøkrise. Åpningsnummeret utgjør dermed et av UKE-revyens få forsøk på å være dagsaktuell og samfunnsrelevant.

SE BILDEGALLERIET FRA REVYEN HER!

Etter åpninga kommer fire av forestillingas svakeste numre som gråstein på ei snor. Små poenger dras ut i det lengste, og det resulterer dessverre i en tam start. Revyen er lang nok, så her kunne man med fordel kuttet bort en håndfull numre.

Det er først med stykket «Anmelder» at man føler at kvelden sparkes skikkelig i gang. Både denne energibomba av et stykke og påfølgende «Antirasist» preges av velskrevne tekster med høy gjenkjennelsesfaktor. Man kan ikke unngå å le av den politisk overkorrekte fair trade-drikkende hovedpersonen i sistnevnte stykke.

I Skabaré er det ingen tvil om at man har lagt sjela si i det fysiske uttrykket, og i så måte utgjør Michael Jackson-vinket «Poppens trosbekjennelse», akrobatiske «Havets sylfider» og den klassiske klovnesketsjen «Kua» eksempler fra første akt. Skuespillerensemblet utviser svært god kroppskontroll, og heldigvis har man utnyttet dette og viet rikelig med plass til dans, slapstick, scenekamp og fysisk humor.

LES OGSÅ: Og UKEnavnet er...

Første akt nærmer seg slutten når glansnummeret «Shalalasøstrene» byr på velkontrollert vokal, stram regi og glitrende parodier (selv om Marit Larsen-parodien virker i overkant inspirert av to radio-drillpiker). Etter en nedtur med det kaotiske og intetsigende innslaget «Straff», får første akt en pangavslutning med en Gahr Støre-hyllest som tar mang en trondheimsstudine på kornet. Publikum lar seg fortrylle av effekter, tiltende scenegulv, og ikke minst av det som utvilsomt er en svært sterk vokalist.

Etter at Storsalen har strukket på beina er det klart for det som definitivt er forestillingas sterkeste akt. I denne akten er det ingen numre som ikke framkaller latteren, selv om «Kildesortering» lider under manglende sluttpoeng, mens «Et siste måltid» framstår ustruktert og forvirrende. Sterke innslag som den rendyrkede tekstsangen «Evig student», scenekamp-eldoradoet «Ravnkloa» og det kvikke og snertne «Trav» avløser hverandre og sørger for en stemningskurve med høy stigningsprosent.

Hymnen til hovedsponsor Statoilhydro er et forsøk på å tematisere debatten om oljeboring utenfor Lofoten, men trår så varsomt at den ender i tannløshet. Stykket «Båtflyktning» er et herlig portrett av den bortkomne klasseforstanderen vi alle kjenner igjen. Rollen er velspilt og her er mange gode tekstlige poenger, og det er derfor synd at man velger et billig og forutsigbart sluttpoeng.

Etter å ha blitt tatt med storm av trondheimshyllesten «Nordens Köln» og sjarmert i senk av trøndersk-opplæringa i «Molt», avsluttes det hele der hvor det startet – i kabaretens tegn.

Til tross for få referanser til nyhetsbildet og i overkant mye buskis – en allsidig Skabaré byr på glitrende sangnumre, bøttevis med kroppskontroll og spilleglede.