Festivallykke i hovedstaden
Årets Øya-festival var et oppkomme av glede og variasjon, og viste Oslo by på sitt aller beste.
«Dette er synet av en by i forandring», sa Knut Schreiner og pekte mot sentrum av Oslo, en gang under konserten med Kåre & The Cavemen. Litt senere under festivalen, noen meter under jorda i en av Oslos mørke klubbkjellere, kunne jeg ikke fri meg fra å tenke at han hadde rett. Og ikke bare når det gjaldt bygningsarbeidet som var synlig fra festivalområdet, der ute foran Oslo S og Postgirobygget, med sine stillaser og heisekraner. For hadde musikkmiljøet i hovedstaden på nittitallet forutsett noe slikt, at store deler av klientellet på rockeklubbene ti år senere ville bestå av neonkledde hipstere med brede brilleinnfatninger?
Herlig hipster-hygge
Det ble litt blest den gangen for tre år siden, da musikkskribent Ole-Martin Ihle kritiserte Øya-publikummet for å være en gjeng navlebeskuende og umusikalske indie-nisser. Tre år senere har ikke ting forandret seg særlig mye, kanskje det til og med har blitt verre. Eller bedre, alt ettersom. Ja, det er irriterende å se så mange like mennesker som tror de er noe helt utenom det vanlige, særlig når de representerer et land bygget på sunn skepsis og vinterkulde. Men nettopp derfor er det hele på sitt vis befriende – det er vel ikke så negativt at det mest aksepterte akkurat nå er å like rare ting, kjøpe brukt og være blid? De fleste er nemlig lykkelige og glade – selvhøytidelige eller ei. Det var få sutrete emo-rockere under årets festival, dem var det nok flere av når Ihle skrev sitt reisebrev.
Man kan skrive opp og i mente om indie-bølgen (som dessuten stadig er i forandring), men hvem bryr seg egentlig? Indie-rock er ikke engang en sjanger og det meste har blitt sagt før. Denne roen preget dagene under Øya, til tross for den hipster-himmelen festivalen er. Schreiners uttalelse om Oslo bys forandring ga signaler om varme, ikke bitterhet, og Øya-uken viser virkelig hovedstaden fra sin aller beste side. Både med tanke på beliggenheten i Middelalderparken, og det yrende livet nede i byen. For nye studenter må jo dette være en åpenbaring – kanskje det likevel ikke er så mye vanskeligere å finne sitt naturlige miljø her enn for eksempel i Trondheim. Hele Oslo deltar og lever, de som ikke har fått billett til selve festivalen står i kø rundt om i byen for å få med seg det som skjer under Øyanatt.
God musikalsk balanse
Pressen har en tendens til å fyre opp de underligste diskusjoner for å melke interessen for norsk festivalliv. Men faktum er at de som deltok på Øya gir blaffen i debatter som at «for få kvinnelige artister spilte sent på dagen». Man kan alltids pirke, men Øya ’09 var en svært velorganisert festival som vitner om en stadig positiv utvikling fra år til år. Dette gjelder ikke minst rent musikalsk. I år var det påfallende mange band med bred appell, som samtidig er interessante og gode. Foruten Kåre & The Cavemens stødige reunion, var Band Of Horses, Mew, Lily Allen og Röyksopp blant artistene som dro mye folk foran den største scenen.
Arrangørene lovte på forhånd «det beste Øya-programmet til nå», og den gode kombinasjonen av større og mindre band skapte solid grunnlag for en slik uttalelse. Det samme gjelder for så vidt balansen mellom introverte konserter som for eksempel Fever Rays, der det ble lagt vekt på stemningen og det visuelle, og publikumsfrieriene for det mer lystige og feststemte publikum. Det er godt gjort å ha en så tydelig profil, og samtidig utfylle den med et såpass variert program. Øya er ypperlig reklame for Oslo, det endelige beviset på en hovedstad med enormt kulturelt potensial og et inkluderende musikkmiljø. Kanskje Pstereo kan gjøre det samme for Trondheim? Det er all grunn til å håpe.
