Finstemt frøken
Sammen med sine tre diamanter av kvinnelige musikere viste Ane Brun at hun fortsatt er dronningen av musikkmagi og melankoli.
KONSERT
Før Ane Brun entret scenen fikk hennes medsangere vist hva der var gode for, og Jenny Abrahamsson og Rebekka Karijord gjorde nok singer songwriter–dronningen stolt denne kvelden. Svenske Jenny hadde med seg hele bandet sitt i en liten boks, men imponerte fremdeles i deres fravær med sanger i litt lettere dur enn kveldens hovedartist. Karijord tok modig fram sin indre June Carter og fikk med seg hele salen som trampende basstromme på hennes autoharpe-melodi.
Den rakryggede moldenseren startet sitt eget sett med «My Lover Will Go», og fortsatte kvelden med sanger fra albumene Changing of the Seasons og A Temporary Dive . Dette var en kveld hvor et klirrende glass høstet morderiske blikk fra medpublikummere. Stillheten var nemlig viet Ane Brun, og hennes sedvanlige nydelige måte å bryte den på. Med god, og viktig, hjelp fra sine to oppvarmere og cellist Linea Olsson ble de mest kjente og kjære sangene fremført akkurat slik man vil høre dem. Ett sukk går gjennom salen idet «To Let Myself Go» introduseres, og det som virker som et lojalt publikum får gang på gang høre sine favorittsanger.
Mikael Persbrant får sin oppmerksomhet da Brun deler med publikum hvordan hans opptreden på et radioshow var inspirasjonen til «Ten Seconds». Brun passer på å balansere praten for å ikke miste oss helt i kåseriene hennes om drømmer og inspirasjoner, og henter seg raskt inn når hun skjønner at tankespinnerier ikke er det folk har kommet for å høre.
