
Flyktig menneskejakt
Kvaliteten overrasker, men originaliteten skuffer i den nye norske filmen «Flukt».
Ti år etter at svartedauden herjet landet, er det lovløshet som gjelder. Å krysse fjellene innebærer stor risiko, noe den unge Sigrid, som spilles av Isabel Christine Andreasen, sårt får erfare. På vei over fjellet blir familien hennes plyndret og drept av en gjeng nådeløse røvere. Sjefsrøveren, spilt av Ingrid Bolsø Berdal, sparer imidlertid Sigrids liv - hun skal brukes til avl. Etter å ha blitt brakt til leiren får Sigrid uventet hjelp til å komme seg løs, og hun setter på sprang ut i fjellheimen. Jakten er i gang.
Det er ikke mange pustepauser verken for menneskene på skjermen eller de i salen, og spenningen er til stede allerede fra første scene. Men når ethvert moment skal underbygges av dramatiske lydeffekter, blir det til tider noe opplagt og overspent.
Estetisk sett er filmen svært gjennomført og velgjort. Monumentalt fjellandskap og storartet norsk natur bryter opp skogsscenenes ensformighet. Filmskaperne har også tillatt seg noen kreative komposisjoner og lyssettinger, noe som bidrar til å styrke filmens budskap. For selv om det i hovedsak er snakk om en halvannen times lang menneskejakt, og man har i bakhodet at produsentene også står bak Fritt Vilt-trilogien, er det mer enn bare flukt og drap i denne filmen. Tross den begrensede mengden dialog, som i enkelte tilfeller krysser grenser til det klisjéaktige, klarer filmen også å portrettere en historie om savn, sorg, hevn, vennskap og ikke minst familie og tilhørighet.
At filmen baker inn slike følelser gjør at den kan appellere til et bredere publikum, men samtidig står den i fare for å bli sett på som en norsk etterligning av en typisk Hollywood-klisje. At den allerede har blitt solgt til 55 land sier imidlertid noe om hva den kan tilby et internasjonalt publikum. Lite dialog, stor norsk natur, god kameraføring og ikke minst gode skuespillerprestasjoner bidrar nok til nettopp dette. For om man ikke setter standarden alt for høyt, og overser et par frempressede setninger, er det lite å utsette på skuespillerne.
Flukt er en velgjort norsk film som gaper høyt i jakten på kvalitet, men originaliteten ser ut til å ha forsvunnet underveis.