Flystyrt med en tvist

Washingtin - av Johan Harstad, regi: Nora Evensen

Johan Harstads Washingtin_er det andre stykket i del to av Trondheim Open: Trøndelag Teaters spenstige satsing på unge forfattere. I likhet med første del, har denne runden det «tyngste» stykket først og et litt mer folkelig og lettfattelig stykke etterpå._ Det er vel heller tvilsomt om denne inndelingen er en bevisst strategi, men det fungerer uansett godt. På sett og vis passer begge stykkene til beskrivelsen høytflyvende, dog på ulike måter.

Handlingens midtpunkt er flykrasjet fra 1982, der Air Flight Florida 90 styrtet i Potomac River, Washington DC. I Trond Petter Stamsø Munchs skikkelse møter vi en mann som er besatt av dette krasjet. Hans far var pilot i flyet, og som elleve-åring fikk han se på nyhetene hvordan faren fly krasjet i elven. Siden har denne mannen tilegnet seg en sykelig detaljert kunnskap om krasjet, som han gjennomgår daglig. Og det er nettopp en slik gjennomgang Washingtin starter med. Vi møter mannen i hans hjem i Washington DC, der han akkurat er i ferd med å flytte. Mens han venter på flyttemanskapet går han igjennom hendelsesforløpet, tilsynelatende for hundrede gang, og alt virker være ved det vanlige. Men så ringer flyttefolkene på, og historien vrir seg i en delikat og uforutsigbar vending. Hvem er egentlig disse flyttefolkene? Og hvorfor kan de så mye om farens flystyrt?

Når stykket starter med en monolog som varer nesten 1/3 ut i stykket, sier det seg selv at det lett kunne blitt langtekkelig. Men med en så troverdig og levende skuespiller som Stamsø Munch, kombinert med fiffig bruk av lyd- og bildeeffekter, er det aldri noe problem. I stedet blir starten en ren fornøyelse som trekker oss rett inn i historien, og legger et glimrende utgangspunkt for resten av stykket. Johan Harstad har også vært smart nok til å bruke en flyulykke fra virkeligheten, noe som gjør det hele mer troverdig og gripende. Det er likevel når de to flyttemennene ankommer, at stykket bokstavelig talt tar av. De bringer med seg en mengde spørsmål, og mystikken henger tykt i lufta. Ole Martin Nilsen og Jan Frostad som henholdsvis den unge og den eldre, rutinerte flyttemannen imponerer. Det skal ikke røpes alt for mye av handlingen, men det kan nevnes at de kler den originale tvisten til Johan Harstad godt, og sammen er de kilden til en god del trekk på smilebåndet i stykkets sluttfase.

_Washingtin_er et velskrevet og velspilt stykke, som viser at det går an å ta opp seriøse temaer uten å være blodseriøs hele tiden. Mer monolog- og dialogdrevet enn handlingspreget, er det likevel et stykke som krever sin skuespiller for å blomstre. Og det har det heldigvis fått.