Følelsesløs kjærlighet og kynisk sex

– Hvem vet, vi er kanskje døde imorgen! sier den prostituerte kvinnen. Og legger an stemningen for Arthur Schnitzler sitt stykke Runddans fra 1897. Forestillingen ble i sin tid sett på som så kontroversielt og umoralsk at det skapte en regional skandale da det ble satt opp.

Man kan neppe forvente seg lignende reaksjoner i dag, den sosiale kommentaren på åpenhet rundt sex i det offentlige er for lengst blitt foreldet. Så hvordan transformerer man en alvorstynget tekst fra en tidsånd som ikke lenger er aktuell? I Runddans gjøres det med humor, og godt er det!

For det er ikke situasjonene i stykket som er utdatert. Runddans blir fortalt gjennom ti dialoger. To mennesker møtes og hvert møte ender med sex, etterpå går en av partene videre til et nytt møte, og slik fortsetter dansen. Unge, naive og usikre flørter og famler de seg til slutten av hver scene. De jakter på kjærlighet, lykke og følelsen av å være i live. De søker etter alt dette i den andre personen de omgås og håper de elsker, men uten hell.

Situasjonene og karakterene spilles ut til de er enda mer gjenkjennelige og absurde. Dette passer merkelig godt sammen, for hvem har ikke opplevd å bli forført av en selvhøytidelig poet som leser dikt satt til synthesizer. Eller den utro ektemannen som belærer sin kone om utroskap og dyd, som selv har hatt en affære i scenen før. Det skal det godt gjøres ikke å le høyt av.

Alle de fire skuespillerne er på scenen samtidig og observerer hverandres møter. Det skaper en god dynamikk, sceneskiftene er raske, med musikk man heller forventer å høre på dansegulvet en lørdagsnatt enn på den ærverdige Gamle scenen på Trøndelag teater fra 1816. Det hele er pakket inn i helstøpt visuelt og scenografisk uttrykk som går hånd i hånd med det humoristiske spillet i stykket.

Stykket er morsomt, men ikke uten følelsesmessig brodd. Det teatralske i forestillingen understreker relasjonene, de sier innøvde replikker, men aldri noe som føles ekte. Relasjonene forblir tomme og det er ingen som får det de egentlig ønsket, bare det de trodde de ville ha.

Kommentaren fra forrige århundre om åpenheten rundt sex er borte, men stykket sier fortsatt en god del om åpenheten rundt det følelsesmessige i vår egen samtid. De universelle temaene i stykket, som lykke, kjærlighet, søken og sex går aldri av moten. Det gjør at det treffer de fleste som sitter i salen, fra de helt unge til de med litt mer livserfaring.

– Kjærlighet er liv, konkluderer stykkets siste runddanser, den eneste som tar et skritt utenfor seg selv og ønsker noe mer. Han forsøker å redde situasjonen han er i og gjøre den meningsfull, men til ingen nytte. En ny dag begynner og dansen fortsetter.