Forfriskende surrealisme

Black Warrior er lagt opp som en slags workshop om hvordan sette opp en forestilling. Selve utgangspunktet virker absurd: «The Spanish course has been canceled. There has been an incident at the parking lot». Som en erstatning vil de gi oss et crash-course i forestillingsforberedelse. De begynner på begynnelsen. Hvordan får man en idé?

Lisa Östberg og Kim Hiorthøy leder oss videre gjennom prosessens ulike deler. De tar for seg de ulike bestanddelene, og stiller de grunnleggende spørsmålene. «Location. Without it, where are you?» «Situation. Yes, we’ve all been in one. But what is a situation?»

Hiorthøy og Östberg tøyer grensene mellom det sannsynlige og det absurde, og utvider publikums bevissthet.

Svarene som gis disse spørsmålene, ofte ved hjelp av andre kunstneriske uttrykk enn dialogen på scenen, er humoristiske. Kunstnerne legger merke til og trekker fram det som ikke umiddelbart virker åpenbart. På denne måten formidler de at den meningen vi tillegger hverdagslivets mange uttrykk, er preget av tilfeldighet.

Et av de viktigste virkemidlene som tas i bruk er rekkefølgen de ulike delene av forberedelsen presenteres i. Vi følger krumspringene i kunstnernes tankerekker. Rekkefølge er et av de viktigste og vanligste virkemidlene vi tar i bruk for å skape orden i uorden. Det vante systemet ting følger hverandre i, stokkes om. For eksempel er «kursets» siste punkt «expectations», et egentlig naturlig sted å begynne.

Det forfriskende ligger i humoren, i lettheten som preger forestillingen. Det merkes på publikum; latteren sitter løst. Vi lar oss overraske av kunstnerens pussige påfunn og tolkninger, følger forventningsfulle med og lurer på hva de vil finne på neste gang.

Forestillingen er likevel ikke lettbeint. Kunstnerne utvider bevisstheten vår ved å skape forventninger som ikke innfris. Forventingene som preger publikum er basert på konvensjonelle forestillinger om hvor oppmerksomheten bør rettes. De vanemessige måtene vi oppfatter verden på, fordi erfaringen forteller oss at det er de mest effektive. Kunstnerne drar fram det som ikke umiddelbart virker åpenbart eller sentralt.

De baserer seg også på at i kunsten er alt lov. På scenen er det ikke satt noen grenser for hva som kan være sant og virkelig, og hva som ikke kan være det. Et skille mellom sannhet og det absurde er et verktøy som på grunnleggende måter hjelper oss å sortere verdens kaos inn i ryddige, fattbare inntrykk. Hiorthøy og Östberg tøyer grensene mellom det sannsynlige og det absurde, og utvider publikums bevissthet.

Hva vi forventer og har med oss inn i salen, avgjør hvordan vi opplever forestillingen.

Forestillingen virker interaktiv, i den forstand at den aktivt henvender seg til den enkeltes bevissthet og forventning, drar deg inn i en framstilling eller en beskrivelse, river deg ut av den og inn i neste. Opplevelsen avhenger av tilskueren. Hva vi forventer og har med oss inn i salen, avgjør hvordan vi opplever forestillingen.

Det hele virker absurd, vi lar oss underholde, det er morsomt, men vi sitter likevel igjen med vissheten om at måten vi oppfatter virkelighetens hverdagslige erfaringer på kunne vært annerledes.

De tar i bruk enkle grep med stor effekt. Enkelheten og det hverdagslige i framstillingen, den sparsomt innredde scenen, forsterker uttrykket og gjør din opplevelse av hva som foregår sentral.