Fortid for fremtiden
We Were Lightning er seg selv like, og det kan man like.
ANMELDELSE
in their talons – We Were Lightning – How is Annie Records
We Were Lightning bekrefter med in their talons på godt og vondt teorien om at i fremtiden vil alt være akkurat som før, bare enda mer på samme måte. Albumet fortsetter ferden der EP-en So You Spat At The Moon slapp i 2009. Fortsatt med stø kurs mot samme horisont, en grå-grønn grend et sted i grenseland mellom øst og vest hvor man veier opp for mangelen på elektrisitet med overtro. For deg som på død og liv trenger et musikalsk referansepunkt i tillegg: Tenk Zachary Condon og hans øst-europeiske trubadurer, ispedd et halvt dusin vestlige folkeinstrumenter for å tippe vektskålen noe tilbake igjen.
Det kan fort gå sport i å lete etter instrumenter i We Were Lightnings låter, halve omslagscoveret går med til å gjøre rede for alskens ting man kan få lyd ut av, og det er nok ikke en fullstendig liste. Fra den harde seksmannskjernen har man heller ikke vært redd for å hente inn hjelp på de (få) instrumentene den faste besetningen ikke behersker. Med en slik kompetanse og såpass store arrangementer ligger det hele tiden og vipper mellom fantastisk og flinkis, fint og irriterende fint. Inspirasjonen fra øst-Europa er blitt enda tydeligere, men bruken av pedal steel og fele stikker seg likevel ut som større kvalitetsfaktorer.
Mine største irritasjonsmomenter fra EP-en gjør sin entré igjen etter omtrent fem minutter. Joakim Moldestad har en flott stemme, om så med vaklende uttale, men det dras for mye på tonene i tospann med musikken, spesielt når det luntes sakte av gårde. Betydelig mye bedre gjør det seg i tospann med medvokalist Lise Ågedal. Andrelåta «So You Spat At The Moon» eksemplifiserer begge deler og tydeligjør kvalitetskillet.
Som helhetsuttrykk føles albumet for kort, spesielt om man tar ventetiden med i betraktning, men forhindrer på samme tid et monotont eller ensformig preg.****
