Fra Gåte til historie
La det ikke bli et comeback, la det bli med en gjenforening. I så fall ble det tatt et særdeles verdig farvel i Dødens Dal.
Til alle dere som var i Setesdal 31. desember 2005 og overvar den siste Gåte-konserten før oppløsningen: Dere er herved overgått. De anslagsvis fem-seks tusen som var i Dødens Dal i går har fra nå av en enda bedre historie å fortelle.
Dette er imidlertid med ett forbehold; at gårsdagens to timer lange avslutningsseremoni av en konsert virkelig var det endelige punktum. For dersom gårsdagen var den store finalen, blir det unødvendgig fokusere på at Gåte faktisk kun ga ut to studioalbum, og at det nok er årsaken til at de klarte å gi seg på topp. For folkemusikk-møter-rock-konseptet har et naturlig begrenset potensiale når det gjelder nyskapning.
Mer enn en hitparade
Om den siste store UKA-konserten forblir en eksklusiv gjenforening og ikke et comeback, kan man nemlig i stedet snakke om stemningen som stod i taket da de fem medlemmene entret scenen like over klokken 21, starten med blant annet «Bendik og Årolilja» og «Kara tu omna», og det store løftet fra og med «Iselilja» og hele konserten ut.
Men det var mer enn en hitparade publikum fikk oppleve i Teltet. En godt sammensatt setliste, et heltent band, et imponerende lysshow og en røykmaskin som gikk varmt fra start til slutt, sørget for at man glemte for en stakket stund at dette var det aller siste vi kommer til å høre fra Gåte - noensinne. For her gjaldt det ikke å få med seg hvert eneste sekund kun fordi det var ett av de siste, men fordi det faktisk var en fantastisk gjennomføring.
Har blitt tryggere
Mye har blitt sagt, og mer kan sies, om Sundli-søskenparet. Men at de er store musikere, og har blitt tryggere på scenen i løpet av den nesten fire år lange pausen er det liten tvil om. Gunnhild synger ikke som ei hulder, hun synger som en gud. Og Sveinung herjer rundt på scenen med fela som en ulv, og klarer nesten å la være å stjele oppmerksomheten fra lillesøster.
Gitarist Magnus Børmark spilte som om det var det siste han gjorde, og klatret oppå alt fra forsterkere til scenekonstruksjoner, var ute hos publikum på den forlengede scenen både titt og stadig og var generelt overalt - hele tiden. Bassist Gjermund Landrø viste at han også er en habil vokalist, og på en sitrende «Fredlysning»-intro fikk også trommis Kenneth Kapstad sine velfortjente sekunder med oppmerksomhet.
«Bruremarsj frå Jämtland» står som det store høydepunktet, i sterk konkurranse med «Sjå attende» - den nest siste sangen da både bandet og gråtende fans på første rad innså at nå går det virkelig mot slutten. Med «Sjåaren» som aller siste låt, satt Gåte et særdeles verdig punktum. Og vær så snill, la det stå som den store finalen. Da kan bandet gå videre med hodet høyt hevet - og Dødens Dal-publikummet kan for alltid ha den beste Gåte-historien å fortelle.
