Frihet under ansvar

Ti år har gått siden Motif-medlemmene møtte hverandre på jazzlinja på Musikkonservatoriet her i Trondheim. Mandag kveld var de fem musikerne - pluss Håkon Kornstad og Petter Vågan - samlet på Samfundet og Klubben, der de tråklet seg gjennom et overgrodd buskas av friflytende jazz. Men retningen hadde de oversikt over hele tiden.

Pumpende bassbulder

Det startet nesten i overkant friskt. Publikum ble kastet inn i en heseblesende økt, der de to saksofonistene med trompetisten i midten dannet grunnlaget i front. Stemningen etablerte seg litt mer etter hvert, da lyset ble dempet et par hakk og rytmen steg tilsvarende. Med luggen i panna og strengene i handa, buldret Ole Morten Vågan og hans kontrabass stadig dypere et par skritt lenger bak på scenen. Vågan var også kveldens talsmann, som benyttet mer enn én anledning til spøkefullt å informere om Gorgoroths konsert litt senere på kvelden. Om han følte seg inkludert eller ekskludert i deres metal-univers er ikke godt å si.

Gjennomførte jazz-bølger

Bandet satte av mye tid til frenetiske soloer seg i mellom, noe som høstet velfortjente klappsalver fra et mer eller mindre fulltallig Klubben-publikum. Men et lite høydepunkt var når bass og gitar i samarbeid skapte et mer nedstrippet, avantgardistisk uttrykk, slik at man nesten ropte «mer, mer, mer!» eller «høyere, høyere, høyere!». For Motif kunne nesten bli for rene og pene midt oppi all den sprudlende, men gjennomførte jazzen. Et litt skitnere lydbilde preget den nye komposisjonen Fonk, som var et deilig hypnotiserende stykke musikk. Som tittelen tilsier var den kveldens mest funky innslag, i den grad man kan beskrive Motifs musikk som akkurat det.

Mot slutten gled musikken over i mer melankolske toner, noe som ble opprettholdt i ekstranummeret. Konserten bygde seg opp, ned og fram, og gjorde at et jazzblidt publikum kunne vende snuten fornøyd hjemover.