Futuristisk ekstase

Antony & The Johnson med Kringkastingsorkesteret - Dødens Dal – 8. oktober

Det er fullt i salen og ventemusikk over høyttalerne.
Over scenen henger en abstrakt tøydings med glitter på. Vi venter på Antony. Hva forventer vi egentlig? Vi har hørt ham på plate. Vi har sett bildet av Candy Darling på platecoveret. Så kommer han altså tuslende inn på scenen og stiller seg alene foran et hvitkledd kringkastningsorkester (KORK). Han er så liten; det pistrete håret, grønn og rosa poncho rundt hengslete skuldre. Er dette alt? Så begynner han å synge.

Scenen lyses opp og er plutselig noe helt annet. «Det ser ut som et futuristisk maleri,» sier sidemannen. Det er ton i ton lyse farger, et hvitkledd KORK smelter nesten inn i scenebildet. Kanskje handler det ikke om Antony, der han står i mørke foran orkesteret, knapt synlig. Det handler om musikken.

KORK og Antony & The Johnsons utgjør et fabelaktig lag. Selv om vokalen desidert står i sentrum, får orkesteret mye plass. Orkesteret spiller i kjent stil med stort overskudd og lekenhet, og veier godt opp mot patosen i vokal og arrangement. I samspillet mellom bandet og orkesteret viser det rene fokuset på musikken seg aller best. Antony står helt framme på scenen eller sitter bak pianoet som en solist på en klassisk konsert. Han håndhilser på konsertmesteren og gløtter på dirigenten fra pianokrakken. Dette må være selve inkarnasjonen av barokkpop. Etter et par låter begynner parene å snurpe seg sammen. Venninner holder rundt hverandre. Kan vi bære dette? Det er da Antony begynner å snakke. Han har spist multer i dag. Det må være en paradisisk matvare, sier han. Og nå skal han synge en sang om et slags paradis. Han begynner å danse. Det blir hallelujastemning, særlig på scenen. Kanskje er det ikke til oss Antony synger. Han synger oppover eller til siden og løfter hendene eller veiver med den grønne og rosa ponchoen.

Man kan komme unna med mye når man synger så bra som Antony. Det forutsigbare, det merkelige og det oppskriftmessige betyr ingenting når låtene og arrangementene er så gode. Et par kleine taler og et langt og fjasete a capella improviseringsnummer blir deilige pustehull mellom alle de sviende såre låtene.

Han gir oss alt vi håper på. Noen griner, og når han blir klappet tilbake på scenen setter Antony seg ned foran pianoet og spiller «Hope There’s Someone». Det er kanskje forutsigbart og patosfylt, men jeg kan ikke la være å tenke at dette må være paradis. Jeg vil bli her for alltid.

Antony ga oss akkurat det vi forventet: ekstase.