Glade gutter

Rasmus Fannemel, vokalisten i Wheelie Johnson, be Happy, forteller engasjert om releaskonserten de hadde i Edgar for omtrent et år siden.

– Det ble topp stemning og masse folk. Det var godt endelig å få vist frem hva vi hadde jobbet med, sier han.

Senere på kvelden skal det igjen brake løs, og Fannemel bedyrer at han ikke er nervøs for det å stå på scenen,

– Jeg kjenner kun på god forventning, sier han.

Navnet Wheelie Johnson, be Happy, stammer ifølge Fannemel fra en vandrehistorie som endrer detaljer for hver gang den fortelles. At det har noe med hvordan bandet ble startet, er det eneste han vil bekrefte sikkert.

Wheelie Johnson, Be Happy består av seks gutter som spiller sammen ved siden av studier i Trondheim. De er listet på NRK Urørt, og har deltatt på Battle of the Bands.

Kombinasjon med studier

På spørmål om hvordan det er å kombinere det å spille i band med studier på Gløshaugen, innrømmer Fannemel at det kan bli hektisk, men at det i hovedsak går bra.

– Det går nok mer utover andre fristidsaktiviter, jeg rekker ikke stort mer enn skole og band, sier han.

Etter jul har nemlig Wheelie Johnson, be Happy blitt enige om at de skal øve fast 4 ganger per uke. Det syns Fannemel er bra.

– Det er godt å kjenne på en trygghet i at ting fungerer.

Halvfulle ølglass?

Bandet beskriver seg selv som en gjeng Peter Panere med konstant halvfulle ølglass. Fannemel poengetere at det helst er trommisen Eirik Lindegård Jenssen som står for ølglass-beskrivelsen, men at han i og for seg er enig.

– Vi drikker aldri opp glasset, og er optimister, smiler han.

Peter Pan-assosiasjonen kan han derimot fortelle om, og sier at det handler vel så mye om drømmer, som om frykten for å bli voksen.

– Med mye forpliktelser settes det begrensninger på drømmene, det vil vi ikke ha, sier han.

Samarbeid

Når Wheelie Johnson, Be Happy lager låter skjer dette som oftes i store workshops. Alle bidrar, og det blir en kreativ prosess som fungerer godt.

– Det kjennes bra at alle har et forhold til låtene, det blir mer ekte da, sier han.

At bandet nå i hovedvekt lager tekster på norsk, handler også om å få det nettopp ekte og nært. Fannemel vil ikke gå med på at de gjør det for å følge den norske trenden.

– For meg kjennes det mer naturlig, og det er enklere å uttrykke seg på norsk, sier han.

Happy stemning

Klokken kryper mot 21.30, og det begynner å fylles godt opp i Edgar. Da de første tonene dras i gang, får bandet nesten umiddelbart full oppmerksomhet.

Spillegleden kan ingen ta fra Wheelie Johnson, og de skrangler seg avgårde i godt tempo. De er samspilte, både bandmessig og med publikum, noe som løfter konserten. Etter «Stjernestøv», er det både trampeklapp og dansing å se, og det smitter tydelig over på gjengen der foran.

Da de annonserer siste låt etter 45 minutter spilletid, er det helt klart ikke nok for puplikum. De blir belønnet med «Infeksjon» som ekstranummer, før Wheelie Johnson går av scenene for første gang. Publikum gir seg derimot ikke, og etter fem minutter høylytt krav om enda mer, slår Wheelie til med en navnløs jam. Da blir det både kasting av skjorter og stagediving. Det hele oppleves som en konsert av og med gode venner. Og det er jo i grunn akkurat det det er.