Harald, Bård, Atle og drita studenter

Tekst: Christian Preben Bang, Tharald Giæver

Vi var redd for at dette «Eia, Antonsen og Tufte Johansen»-showet skulle være en «cash cow» fra brødrene som ikke er brødre. Var det det? Ja, det vil vi si, i ganske stor grad. Vi fikk servert et venstrehåndsarbeid fra folk som er så profesjonelle at det likevel er morsomt nok. Gutta boys har neppe lagt sin udødelige sjel i prosjektet, men så er det nå bare en gang slik at disse frekke herrer kan faget sitt, og venstrehåndens arbeid kan for det utrente øye virke som høyrehåndens verk. Dersom du derimot er blant folka som kunne gå på do uten hjelp fra mamma når Team Antonsen i sin tid gled over fjernsynsskjermene, ble gjenbruket av gamle sketsjer og konsepter irriterende i lengden.

SE BILDEGALLERI FRA SHOWET HER

Kjip gjestedust

Bård Tufte Johansen og Harald Eia var sykt morsomme på 90-tallet og starten av 2000-tallet, men er nå litt slappe repriser av seg selv. Kanskje det er grunnen til at de følte at de trengte en gjesteartist. Og så tok de med seg DJ Dan. DJ Dan er den minst morsomme karakteren som noensinne har blitt vist på norsk fjernsyn, og nå hadde han klart å karre seg til teltet i Dødens Dal, også. Han hadde ikke mindre enn tre numre der han stod alene og skrudde av og på dance-musikken sin mens han dro «onelinere» om hvor kul han var. Han hadde ingen progresjon i vitsene, og de var ikke morsomme for fem flate øre. Han bidro altså med lite annet enn gjenkjennelsesfaktor for (grøss) «Torsdag Kveld i Nydalen»-fans og populære lokalreferanser (Ind-økere er rasshøl). Møkkamann.

Enkelte høydepunkter

Noen sketsjer var nye og morsomme. Et videoinnslag om studenter på Høyskolen i Oslo og hva de visste om dinosaurhistorie var kjempefestlig, og en sketsj om Tromsø som igjen skal søke OL og deres jakt på ny maskot og problemer med å komme seg ut av MS-DOS skapte god stemning. Og når vi snakker om god stemning - gutta hadde det ikke vanskelig. Bård Tufte Johansen kunne bare vandret rundt på scenen og viftet med armene for å få publikum til å le. For en større samling drita fulle mennesker i feststemning finner du ikke i det ganske land, og de lo av alt, absolutt alt. Til og med da Atle Antonsen på et tidspunkt sa «knulle», holdt folk på raden ved siden av oss å knekke sammen i latter.

Men også litt impotens

De gamle sketsjene kom i greie, men litt kjedelige utgaver på rekke og rad. Krøvel Velle Voll gjenoppstod i en slapp versjon av Ekstra Joker Nord. En dårlig forklart versjon av Aproposbandet med den elskverdige Thomas Dybdahl som gjesteartist må ha gitt lite mening for dem som ikke har opplevd sketsjen på fjernsynet. DJ Dan entret scenen IGJEN, og den oppbrukte Oslolosen forklarte sitt forhold til Trondheim.

Fornøyde fyllefranser

Som tidligere antydet, syntes mottagelsen fra publikum meget god, i hvert fall blant de heldige rikingene med sitteplass som slapp fyllekjaset fra drita studenter og UKEfunker med frikveld. For dem som satt lengre bak i salen var det visstnok vanskelig å høre hva som ble sagt over all skålinga og skrålinga – for oss andre var dette en forestilling som plasserte seg litt rundt omkring på morsomt-treet.

Det var vanskelig å gi slipp på følelsen av at trekløveret dyttet gampen, heller enn å ri over scenen på hingsten.