Helamerikansk film

Matthew McConaughey har spilt i mange spennende roller den siste tiden. The Wolf of Wall Street og Mud er store filmer fra de siste par årene, men med Dallas Buyers Club får vi virkelig en film som etterlater deg tankefull. Har man tidligere sett McConaughey i en så sterk rolle med slik utvikling og sårbarhet? Jeg tror ikke det.

Et par spørsmål kan jeg derimot svare klart på. Er dette min type film? Satt jeg klar i kinosalen en halvtime før visning, skjelvende av spenning og nynnende på tittel-låta til The Lincoln Lawyer? Nei. Var dette en bra film? Ja.

Fra virkelig hendelser i 1985, møter vi Ron Woodroof. Han er elektriker på et oljeindustrianlegg og veldig «redneck».

Alkohol, dop, svindel, horer og homofobi, vi kan virkelig krysse av alle boksene. En dag blir han diagnosert med «Full Blown Aids» (ingen lo av den utilsiktede Family Guy-referansen) og legene gir ham 30 dager å leve. Resten er bokstavelig talt historie.

Dette er en film preget av seriøs realisme. Det kommer ikke bare av den utvaskede lyssettingen, avslappede klippingen og bedagelige hendelsestempo, men også da dramatiske plotpunkter skjer uten at filmen stopper opp for å dvele. Scener som kunne vært store og dramatiske får ikke crescendoet man forventer at de skulle få. Vi får aldri tid til å kjenne på hva vi føler, filmen bryr seg ikke om vi henger med. Historien marsjerer bare videre i denne verden som kommer til å fortsette uansett hva som hender våre hovedpersoner.

MacConaughey passer godt inn i denne realismen. Med drahjelp fra en fantastisk Jared Leto og en litt uinteressant Jennifer Garner, sleper han oss gjennom filmen med en glødende livsenergi. Dette har ingrediensene til å være en feel-good film, men slike klisjeer har virkeligheten ingen plass for.

Ikke er Mr Woodroof en karakter vi kan føle spesielt glede for heller. Det er ingen plutselige forandringer eller åpenbaringer i personutviklingen. Vi får se en person forandre seg sakte og usikkert, i kontrast til den vanlige romantiske oversiktlige personutviklingen i film. Det er lite forklarende scener eller utdypende innføring i persongalleriet. Vi er overlatt til å tolke ord og kroppspråk, handlinger og reaksjoner. Dette er overhodet ikke et problem, for denne filmen har gjennomført fantastisk skuespill og manus.

Etterpå satt jeg igjen med en delt følelse. Filmen gav meg ikke glede, spenning eller interessante oppdagelser. Det jeg fikk var 117 minutter med fengslende innblikk i en dyster realitet. Det var en mesterlig film og jeg er fornøyd med å ha sett den. Ville jeg betalt for å se den på kino? Ja.