Herlig klisjé

Tekst: Merete Skogrand

Three Blocks Away

Instruktør: Mads Bones og Olve G. Løseth

Storsalen, 21. februar (premiere)

TEATER

What is globalization? What is it - really? We say: a lot! Dette kan vi lese i programmet til ISFiTs bestillingsverk Three blocks away. En musikal skrevet av de utflyttede trønderne Mads Bones og Olve G. Løseth, og det vi ble vitne til var også mye. Til tider litt for mye.

Foto: Ståle Lind Storvik, Under DuskenThree Blocks Away er en underholdende musikal som byr på godt spill og flotte sangprestasjoner. Dessverre er historien kokt på en rusten spiker.På ekte musikalvis åpner forestillingen med et storslått sang- og dansenummer. Alle ti skuespillerne er plassert på scenen, og det synges om det som binder de svært forskjellige karakterene sammen: blokka. Allerede i løpet av åpningslåta har scenens skuespillere vært innom samtlige koreografiske musikalposisjoner. De har slått til med polyfoni sang, irriterende entusiastiske smil og viftende hender. Det skriker musikal fra scenen og jeg lurer på om de har brukt opp alt kruttet før de har begynt.

De ulike karakterene har problemer på hver sin kant. Julia Roberts må stenge reiseselskapet sitt, Kevin er stadig på leting etter et nytt passord, og den burkakledde Jenny (from the block) sliter med identiteten, og rødtoppen Annie gjør skittent comeback. Den mystiske Abigail bruker sin kvinnelist til å lure alle beboerne til å skrive under en kontrakt. Allerede her begynner forestillingens historie å slå sprekker. Abigails prosjekt er å rive blokken for å lage en regnskog, et idealistisk og utopisk prosjekt. Derfor er det litt forvirrende at karakteren Abigail presenteres som den onde heksa med rødt bakgrunnslys.

I forestillingens første del har manusforfatterne tydelig prioritert å presentere karakterenes relasjoner med trivlige låter og morsomme scener. Dette går utover forestillingens progresjon som stagnerer, og jeg noterer «nå må det skje noe» på blokka. Da kommer Kevin. Han er forøvrig den beste skuespilleren på scenen både når det gjelder tilstedeværelse og sangprestasjoner. Kevin trekker metanivået inn i musikalen og poengterer at noe må skje. Kanskje en telefon kan ringe, foreslår han. Metamusikal er artig nok det, men på ingen måte nytt. Og akkurat her bidrar det bare til et litt dårlig forsøk på å lure seg unna at musikalen mangler handling. Three blocks away er gjennomsyret av billige poeng, og på mange måter er det det musikalen er bygget opp av.

Skuespillerne utstråler stor spilleglede, og det gode humøret smitter over til publikum. De er dyktige skuespillere, men spillet blir nå og da kaotisk. De vil mye, og det er kanskje nettopp det som hemmer de. Som når Abigail, under den ellers fantastiske kjærlighetsballaden «I'm just a coconut in love», plutselig begynner å synge om klitoris og masturbering, og ber Kevin pent: «Feel me up». Trådene er mange, og de knyttes ikke godt nok sammen. Likevel er underholdningsverdien er stor, og latteren satt løst hele forestillingen igjennom. Referansene er mange, og svært morsomme.Tidligere barnehjemsbarn Annie blir igjen hjemløs, og etter flere tiår på musikalscenen ender musikalen med at Annie, etter replikken «Annie, get your gun» blir skutt og dør.

Three Blocks Awayer en underholdende musikal som byr på godt spill og flotte sangprestasjoner. Dessverre er historien kokt på en rusten spiker.