Himmelstigende spillmusikk

Trondheim Symfoniorkester – Olavshallen – 8. november

Jeg rekker ikke å sette én fot innenfor Olavshallen før jeg skjønner at jeg er på riktig sted. Aldri før har jeg sett like mange langhårede menn med band-t-skjorte så gira uten en spillkonsoll i hånda. De kommer strømmende inn i salen for å høre melodiene de kjenner så godt. En gang i blant får jeg øye på belevne menn i dress, klare for kveldens kulturopplevelse. Det er tydelig et arrangement som treffer et større spekter av publikum enn jeg hadde forventet.

Salen er ikke fullsatt, men god stemning fyller likevel rommet. Før dirigenten rekker å komme inn på scenen åpner orkesteret med en dramatisk strykerklang i Journeymelodien «Aphotheosis». Konsertmesteren er heller ikke treg med å vise hva han er god for i sin første solo. Med sin fingerknekkende teknikk fylles salen med imponerte blikk, og misunnelige blåsere. Kjemien mellom instrumentene var så upåklagelig naturlig at få la merke til konsertmesterens lettende sukk ved soloslutt.

«And we ever fight on» fra spillet Killzone ble skrevet som en hyllest til komponistens døde mor. Dette er et rolig stykke, men med imponerende homogen strykerklang. Melodien fyller rommet med en undertone av tragedie. Konsertmesteren tar igjen ledelsen, denne gangen med fiolinnotene til nye høyder. Han er treffsikker på de lyseste, mest fintfølende strøkene.

Det er tydelig at musikken hans er populær blant publikum. Komponisten til spillmusikken i L.A. Noire sitter i salen og får en lang applaus og jubel etter introduksjon. Igjen er det strykerne som dominerer starten. Trommeslagerne tar igjen med en rå, dramatisk avslutning, mens fiolinistene fungerer som harmoniske støttespillere til slagverket. Musikken er skapt for å presentere og vekke følelser gjennom spillet.

Konserten avsluttes med et stykke fra spillet Age of Conan, av den norske komponisten Knut Avenstrup Haugen. Publikum er storfornøyd, men vet ikke helt hva som er normen for å uttrykke det. Etter oppfordring fra dirigenten reiser salen seg, og gir stående applaus.

Alle i salen vet det, men det slår meg først nå at spillene har en eventyrlig musikalsk kvalitet. Trondheim Symfoniorkester presenterer denne kvaliteten på en eksemplarisk måte. Konserten kunne ikke gitt meg større respekt for spillverden.