Holdes sammen av humoren

FILM

THE GREEN HORNET – REGI: MICHEL GONDRY – SONY PICTURES

Uhøytideligheten og humoren – det er dét som redder The Green Hornet fra å bli et umotivert action-oppgulp. Kombinasjonen av regissør Michel Gondrys snåle, humoristiske sans og hovedrolleinnehaver Seth Rogens komikertalent, gjør superheltfilmen til en underholdende affære. Rogen har også bidratt på manussiden, noe som sikkert har vært med på å heve kvaliteten.

Britt Reid (Rogen) er en festløve som liker å sløse med dyr alkohol og billige kvinner. Men når hans far, redaktøren i Los Angeles-avisen The Daily Sentinel, dør, forventer alle at han skal ta over etter sin høyt respekterte pappa. Det er ikke Britt særlig hypp på, og etter å ha oppdaget at hans tjener Kato kan mer enn å lage velsmakende kaffe, bestemmer han seg for å bekjempe kriminalitet i stedet for å styre avisen.

Dermed er superhelten «The Green Hornet» født, med Kato som sin mer intelligente partner.

Foto: Christoph Waltz (Bilde: Sony Pictures Entertainment)Alt etter tilblivelsen av vepsehelten føles egentlig som en eneste lang guttedrøm. Britt nekter å bli voksen – han vil være kul superhelt, og bekjemper kriminelle først og fremst for sin egen del. Faktisk er både han selv, Kato og fienden Chudnofsky forvokste guttunger, med ulike, morsomme mindreverdighetskomplekser og et voldsomt markeringsbehov. The Green Hornet vrir med andre ord litt om på superhelt-klisjéene, og det er gjennom det bevisst teite og barnslige man kjenner igjen regissør Gondry fra hans tidligere filmer. Det handler mye om lek og fantasi. Selv om kampen mot underverdenen er reell, har Reids superhelt strengt tatt ikke en eneste overnaturlig egenskap.

Hovedpersonen er sjarmerende keitete og rimelig blottet for selvinnsikt, spesielt i møtene med filmens kvinnelige alibi, journalisten Lenore (Cameron Diaz). Slåsskampene mellom Kato og ham er også latterlig ustrukturerte og amatørmessige, og hele den rare rytmen og godmodige barnsligheten i komikken gjør at man langt på vei kan tilgi at filmen i seg selv framstår som et halvferdig lappeteppe.

For dessverre overskygges det komiske aspektet og menneskeligheten av en del vemmelig visuell støy. The Green Hornet føles som en drakamp mellom regissørens intuisjoner og produsentenes pengejag. I det ene hjørnet av filmstudioet: Michel Gondrys gutteaktige sjarm og lek med konvensjoner. I det andre hjørnet: Totalt unødvendig og uoversiktlig 3D og langtekkelige action-sekvenser.

Cameron Diaz' rolle er fryktelig anonym, og Christoph Waltz' skurkerolle føles egentlig bare som en karikert utgave av rollen han spilte i Tarantinos Inglorious Basterds. Men Britt og Kato er et kult kompispar, som leverer humoristiske øyeblikk nok til at man kan hygge seg med The Green Hornet på tross av alle svakhetene.