Hva vil du, Mikhael?

Det er høye forventninger til fjorårets Urørt-vinner, Mikhael Paskalev. Han er allerede etablert som festivalmusiker, han og bandet var invitert til alle de store festivalene i Norge i fjor. At han og Jonas Alaska møtte hverandre på skole i Liverpool, har resultert i et evig musikalsk vennskap, men et vitnemål fra LIPA er likevel ingen garanti for suksess.

Når albumet «What`s life without losers» nå har kommet, er det likevel ikke musikken som har vært mest i fokus, men coveret på platen. At en naken pupp skal vekke oppstandelse i 2013 er overraskende, men når man setter på platen skjønner man at det kanskje kamuflerer en litt ufullstendig debut.

Tittellåta legger lista for resten av plata høyt. Den er en up-tempo gladsang som passer perfekt til radiolister. Den er behagelig på øret og man kan til og med ta seg i å synge med. Sangen er på sett og vis en duett med en dame, men hun fungerer likevel mest som koring.

Publikum har allerede fått en liten forsmak på hva de kan forvente fra debutalbumet. Med singlene «I Spy» og «Jive Babe» har bulgareren fra Ålesund gjort et anslag for hva som kommer. Det er gode låter i en ganske eklektisk stil. Han prøver, men man blir presentert for et litt uferdig og støyete lydbilde på flere av låtene på plata.

«Susie» er bare gitaren og Mikhael, uten at det blir romantikk av den grunn. Teksten er kjedelig og gitarspillet holder et tempo som hadde falt i smak hos en viss type innavlet banjospiller. For det er ikke hygge som formidles i denne låta, jeg vet faktisk ikke hva som skal formidles i det hele tatt på dette albumet. Har du noe du vil si til oss, Mikhael?

Da er «Jailhouse Talk» i en helt annen gate. Man får assosiasjoner til indiepopartisten Damien Rice og til norske Midnight Choir, men heldigvis ikke til kongen av rockenroll, selv om tittelen gir visse føringer i den retningen. Bandet til Paskalev virker utrolig samspilt, spesielt på denne låten. Jeg begynner å frykte at Mikhael Paskalev er en live-artist og kanskje ikke noe mer. Bevisbyrden ligger hos han, bandet har sitt på det tørre.

Det som er sikkert er at hans debutplate bærer et sterkt preg av uferdighet. 2012 var et helt strålende år for Mikhael Paskalev, kanskje har han hatt litt hastverk med denne plata. Den var ventet i vår, men den kom tidligere enn forventet, og jeg lurer på om det kan være noe av grunnen til at man sitter igjen med et middels inntrykk.

Mitt sterkeste ankepunkt hva gjelder denne debutskiva er at jeg ikke skjønner hva han vil. «What`s life without losers» framstår som et gutteromprosjekt som siktet litt for høyt. De taperne han synger om her, kan det være de som ikke vant Urørt i fjor? For det er hvertfall ikke seg selv han sikter til. Det er mye man kan si om unge Paskalev, men noen musikalsk taper er han ikke. Han legger bare lista høyt for seg selv. Alle vet jo at det er når den vanskelige debuten er unnagjort at man virkelig må vise hvem man er som artist og låtskriver.