Hverdagshelg

TEATER

HELG – TRØNDELAG TEATER – 24. AUGUST

Helg er hverdagsdramatikk tatt ut av stua og inn på scenen. Her møter tilskueren to mennesker i en personlig og samfunnsmessig brytningstid, hvor holdninger og kjønnsroller, som tidligere har vært åpenbare og fastlåste, står for fall.

Det er en enkel scenografi som møter publikum. En tilnærmet naken scene, og to tilårskomne skuespillere. Teaterkjelleren oppleves intim, og er med på å understreke nærheten mellom sal og scene i dette stykket. Tilskuerne er veggen som rollefigurenes tankeliv kastes mot. Det er intenst og skaper en brutal motsetning til den distansen som finnes mellom karakterene på scenen.

Historien er forsåvidt kjent. Ektemannen, Bjørn, som tviholder på fortiden, og ser på det som en trussel mot hans mannlige verdighet at kona Margit ønsker å ta utdannelse, og dermed kunne bidra til familieøkonomien.

Bakteppet er 1960-tallets Norge. Bjørn jobber på en av sildetrålerne på Fosen. Fisket har slått feil, og han får en uventet frihelg. Det er tre måneder siden han sist var hjemme, og for Margit og sønnen Benjamin er han nesten for en fremmed å regne.

Hele tiden kan man ane den såre kjærlighetshistorien. Etter å ha vært separert i så lang tid, er alt de egentlig ønsker å kunne nærme seg hverandre, men de lever i hver sin verden. Han har forblitt i fortiden hvor maskulinitet innebærer å være sterk nok til å hugge ved, og kunne ta kjølig avstand fra klamme, finere følelser og intimitet. For henne ligger selve livet i framtiden, hvor hun kan virkeliggjøre barndomsdrømmen om å bli lærerinne.

Hallbjørn Rønning og Wenche Strømdahl gjør gode rolleprestasjoner som Bjørn og Margit, men de er dessverre litt for gamle til at karakterene blir troverdige. Problemene med tenåringssønnen, den seksuelle frustrasjonen og ønskene for framtiden blir virkelighetsfjerne, når skuespillerne begge nærmer seg pensjonsalder.

Slutten av stykket bryter med den tagale roen, som preger den tidligere delen. Fortiden rulles opp raskt, og en får se den egentlige årsaken til Bjørns hardhet og følelsesmessige tilkortkommenhet. Dette er bra, men mye av det eksplosive potensialet forblir ubrukt, og en går hjem med følelsen av å ha sett noe som kunne vært genuint opprørende, men som beklageligvis bare rører ved overflaten av en dyp og sinnsbevegende avgrunn.