Hverdagslig tragedie

Hvis litteraturen er til for erfaring av verden er det aldri så sant som hos Ingvild Rishøi. Med sin tredje novellesamling har hun nå begge beina godt planta i den norske litterære bevisstheten, og nekter å gi slipp. Hun viser fram menneskene i den negative statistikken, de som faller utenfor systemet, de vi kun snakker om i politiske debatter. Med enkle, lette ord vever hun sammen en verden med skjøre relasjoner.

Vinternoveller består av tre noveller som alle beskjeftiger seg med noe av det næreste vi har: familierelasjoner. Vi møter en mor med en datter som stadig tisser på seg; en far som kommer ut av fengsel og ikke klarer å kjøpe en pute; og en storesøster som fungerer som foresatt, men som blir taperen i møte med barnevernet. Rishøi skildrer mennesker som prøver å fylle roller hvor de ikke strekker til. Liv hvor det hverdagslige for lengst har blitt uoverkommelig, og det ikke er noen å falle tilbake på.

Alt kan bli fint

Selv det vakre og gode blir uendelig trist. Man ser det nye håpet i lys av tidligere dager. Bestemmelsene til alle fortellerne om at «Alt kan bli annerledes igjen. Alt kan bli fint.», setter seg som en klump et sted i mellomgulvet. Det ordner seg ikke.

Menneskene er fanget i mønstre, holder seg flytende en liten stund for så å synke igjen. «(...) men jeg fikk aldri skaffa meg noen ordentlig jobb, og jeg fikk aldri ordna leiligheten fint, jeg ville, men det skjedde bare ikke, så besøkene blei aldri noe av, og noen kvelder blei jeg bitter, for hva er vitsen med å skjerpe seg når det ikke hjalp (…)»

Rishøis univers

Rishøi har de siste årene løftet novellesjangeren fram i det norske rampelyset, og hun skriver udiskutabelt godt. Både skildringene fra barn og voksnes synspunkt virker nære og troverdige, dialogene og situasjonene er realistiske. Det er tydelig at Rishøi er på hjemmebane i novelleform. Hvert ord virker nøye utvalgt og bidrar til at du flyter lett gjennom samlingen.

Selv sa Rishøi følgende til Dagbladet: «Folk har sagt at bøkene mine er så triste, det har jeg tatt til etterretning. Denne gangen blir det happy ending.» Men du smiler ikke når boken er ferdiglest. De konkrete situasjonene i novellene reddes i siste liten med en slags deus ex machina. Fremmede dukker opp og strekker ut en hånd i fortvilte øyeblikk. Men det er ingen varige løsninger. Enkeltsituasjonene som skildres ender kanskje, men livssituasjonen til de involverte forblir de samme. Den lykkelige avslutningen virker mer som en midlertidig pause, vi holder pusten og venter på at det skal gå utfor igjen.

Etter å ha lest novellene blir både livsklisjéene og systemene ubehagelig nære. Det er mye som er galt i systemet, som kan gå galt i livet. Død og kjærlighet, alle klisjéene går hånd i hånd. Det er ikke så mye som skiller to mulige skjebner. Men som det sies i en av novellene: «Hva er alternativet? Jeg bor jo i verden. Og verden, det er ikke noe system, det er bare noen folk».