Identitetløs hitoverdose

Donkeyboy seilte elegant inn fra Drammen i vår, og ga oss superhiten «Ambitions», som satte seg i hodene våre og umiddelbart ga oss sommerfølelsen. Senere erobret singelen «Sometimes» P3s spillelister, og for ikke lenge siden kom «Broke my eyes» som nummer tre i rekken. Alle er lykkepiller som gir deg muligheten til å ta sommeren 2009 med deg inn i høstmørket.

Nå står de klare med debutalbumet Caught in a Life . De har mye å leve opp til etter en suksesshistorie som nesten er for god til å være sann. Uten store anstrengelser har de trippet lettbente rett fra det ukjente og usigna til å bli et av Norges mest spilte band. Resultatet har blitt et album for deg som egentlig ikke er interessert i musikk.

Gjennom hele skiva holder Donkeyboy seg til sounden vi allerede har lært å kjenne, og fyrer av låt etter låt med fengende åttitallsvibber og referanser til A-ha. Dette er prototypen på pop, med enkle og fengende låtstrukturer, mye keybord og en vokal som til tider minner veldig om svulstige boyband. Donkeyboy vipper hele tiden mellom intetsigende «trallala» og noe som faktisk kan forsvares som klassisk pop, skapt av musikere med en sjelden teft og evne til å snekre sammen kompromissløse hits. Jeg skulle ønske at dette var tilfellet for skiva som helhet, men til det er mangelen på variasjon, brudd og overraskelser for tydelig.

Caught in a Life faller ned på feil side av gjerdet, for et helt album med gladlåter brygget etter samme oppskrift holder ikke mål. Produsentene har greid å luke ut de beste singlene før albumet ble satt i butikkhyllene, og resten av låtmaterialet blir blast i forhold. Det betyr likevel ikke at denne skiva ikke kommer til å bli spilt opp og i mente i diverse butikker og utesteder. Dette er udiskutabelt musikk som får «hvermansen» til å trekke på smilebåndet, og livet til å virke litt lettere.

Donkeyboy har levert 36 minutter med slagerpotensial av varierende standard. De må tilføre en god porsjon særpreg og variasjon hvis de vil beholde plassen som Norges popkonger.