I'm the sheriff!

Den begynner å bli noen år siden vi har sett Arnold på filmlerretet. Med unntak av et par små opptredner i The Expendables-filmene må vi faktisk ti år tilbake i tid, til Terminator 3, for å finne vår forrige ordentlige dose av den verdenskjente østerrikeren. Store foreventninger var derfor knyttet til The Last Stand, som lovte å være Arnolds tilbakekomst.

Handlingen foregår i den lille og fiktive byen Sommerton Junction, som ligger rett ved den amerikanske grensen til Mexico. En Mexikansk narkotikabaron har rømt fra føderale myndigheter som når står hjelpesløse og det er opp til Arnold og hans gjeng høyst uskikkede medhjelpere (en fersking, en meksikaner, en fyllik og en kvinne) å stoppe ham.

Filmen begynner i et ganske rolig tempo, som bare oppnår å trekke oppmerksomheten mot Arnolds middelmådige skuespillerferdigheter. Heldighvis begynner skuddvekslingen raskt og disse bekymringene forsvinner i kruttrøyken, selv om Arnold til tider ser ut som en halvsenil bestefar som har forvillet seg inn på et filmsett. Dette bringer oss til filmens ene styrke: actionscenene. The Last Stand er nemlig korenanske Kim Ji-Woons første amerikanske produksjon. Woon blander godt skyting og biljakter og oppnår faktisk å fetisjere bilene mer enn kvinnene. En veldig progressiv produksjon, altså.

Det filmen imidlertid ikke klarer å levere er noen skikkelig one-linere fra Arnolds side. Det blir gjort noen halvhjertede forsøk, men det ser ikke ut som noen var villig til å virkelig omfavne denne døende kunstformen. På spørsmål fra en av antagonistene om hvem han er svarer Arnold enkelt «I'm the sheriff». Dette holder ikke fra mannen som i sin tid gjorde karriere på å kombinere muskler, mord og ordspill.

The Last Stand hengir seg også til tider til noen erketypiske filmusannsynligheter. Spesielt myten om bilers evne til stoppe prosjektiler nyter våre helter ved flere anledninger godt av. Dette er heldighvis lett å ignorere, men filmens bruk av datagenerert blod derimot er vanskeligere å svelge. Resultatet blir en film som til tider har den samme estetikken som den jevnlige Youtubeproduksjon. Noen så ellers brutale scener blir rett og slett latterlige.

Latter er også noe The Last Stand ikke ser ut til å forstå. Filmen har til å begynne med en relativt seriøs tone med lette humoristiske innslag, gjerne i form av Johnny Knoxville som spiller byens eksentriske våpensamler. Disse innslagene blir mer framtredene etterhvert som filmen går og står i stor konstrast til resten av filmen. Sørgingen over en karakters død føles helt malplassert av nettopp denne grunnen og alle av filmens mer seriøse øyeblikk blir redusert. Manusforfatteren virker usikker på om han skriver en komedie eller et drama og mislykkes dermed på begge fronter.

The Last Stand kan ikke beskrives som noe annet enn en middels actionfilm. Når det er sagt, hvis du er på utkikk etter å se folk bli skutt med signalpistol og mitraljøser fra første verdenskrig eller kanskje bare har lyst til å se hvordan vår alles kjære Arnold ser ut anno 2013 er dette trolig det du er ute etter. Så får vi bare krysse fingrene for at Arnolds opptreden i den neste Conan-filmen gir oss det vi vil ha.