Intens og intim

KOSMORAMA

ANIMAL KINGDOM – REGI: DAVID MICHÔD – PORCHLIGHT FILMS/SCREEN AUSTRALIA

Josh er 17 år gammel og bor i Melbourne, sammen med sin mor. Etter åpningsscenen har ingenting av dette endret seg – bortsett fra det siste. På det tidspunktet har moren dødd av en heroinoverdose, og Josh har blitt hentet av bestemoren, som han nå skal bo hos. De andre husvertene er onklene hans. Sammen utgjør de Josh' nye familie, men også byens mest beryktede forbryterbande.

Animal Kingdom er David Michôds debutfilm, dersom man ekskluderer knippet med kortfilmer som han har produsert de siste årene. Det har vært mye sensasjon knyttet til debut-stempelet, men Michôd har allerede en respektabel cv, og Animal Kingdom levner heller ingen tvil om at mannen kjenner sitt medium. Håndverket, og den delikate måten plottet får utspille seg på, bærer preg av stålkontroll.

Det som skiller Animal Kingdom fra lignende filmer er intimiteten den omgås sine karakterer med. Som skildring av en gangsterfamilie har den visse likhetstrekk med klassikeren Goodfellas, men i motsetning til Scorceses film, er den som en kjele som koker på svak varme, med lokket på (i denne ligningen koker derimot Goodfellas over, og spruter saus utover kjøkkenveggene). Det ligger en sinnsyk nerve under hele filmen, uforløst helt fram til slutten; en trykkende stemning som bærer med seg vissheten om at en ny tragedie er rett rundt hjørnet. Og hva gjelder den nevnte intimiteten: Michôd bruker en masse tid på å la kameraet studere sine karakterer, la oss tilskuere bli kjent med, og forstå dem. Men han unnlater å egentlig fortelle oss noe om dem, og gjør de dermed uhåndgripelige og urovekkende.

Og det er kanskje nettopp denne intimiteten som gjør karakterene så troverdige og relaterbare, til tross for at de til tider er karikerte. Det siste gjelder spesielt bestemor Smurf, som hun kalles; en noe incestiøs matriark som skjuler seg bak en uskyldig husmorfasade, men åpenbart har stålkontroll – mer enn noen andre – på hva som foregår i kulissene. Det hjelper forøvrig at karakteren er glimrende spilt av veteranen Jacki Weaver, som velfortjent plukket med seg en Oscar-nominasjon for innsatsen.

Avslutningen er i utgangspunktet langt fra overraskende, før det går opp for en hvilke konsekvenser den sannsynligvis vil ha for vår hovedperson fremstår den plutselig i et helt annet lys: neglebitende urovekkende.

Animal Kingdom s styrke kan oppsummeres med at den tar utbrukte konvensjoner, det klassiske gangsterdramaet, et velkjent persongalleri, og gir de en ny dimensjon, og kan derfor oppfattes som frisk og uforutsigbar.