Iranske kvinnestemmer
På norges minste teaterscene skal Leyla Jamshidivarid fortelle om Iranske kvinners kamp mot undertrykkelse og urettferdighet.
TEATER
– Hun ble frarådet enhver tilknytning av sitt navn opp mot prosjektet og trakk seg fra avtalen. Det at selv en fredsprisvinner trekker seg av frykt forteller ganske mye om hva som bor i spøkelsene til de iranske kvinnene, forteller Rusten og legger til
– Men det å få treffe henne og prate med henne var en opplevelse i seg selv.
Feministbevegelsens grunnleggere
Berit Rusten, og resten av trondheimsdamene i Pantertanter er initiativtagere til og regissører av den kontroversielle oppsetningen og fortellingen om Tahirih, damen som allerede på 1800-tallet rettet pekefinger mot mullaene.
– I stykket går det to parallelle historier med samme tema. Den ene biten omhandler Tahirih, hennes kamp, og kvinners posisjon i 1800-tallets Iran. Den andre handler om dagens situasjon for kvinnene fra det samme området, forteller Rusten og utdyper:
– Vi ønsker å belyse hvor små forskjellene mellom da og nå egentlig er. Et av hovedpoengene med oppsetningen er å fortelle historien til disse kvinnene, som på mange måter la grunnlaget for den europeiske feministbevegelsen.
Iranske skuespillere
På Teater Visuells scene skal den iranske musikeren Leyla Jamshidivarid stå sammen med en anonym iransk mann. Jamshidivarid forteller at hun til tross for temaet i stykket ikke på noen måte ønsker å høste sympati blant det vestlige publikumet
– Det å få lov til å fortelle min og vår historie er det viktigste for meg. Norske menn og kvinner skal få vite hva som skjer utenfor deres hjem, og dette er en historie som jeg tror vil kunne være en vekker for de aller fleste, sier musikeren.
Hun tror det lille rommet er et ypperlig sted å fortelle en så intens historie.
– Publikum er så nært scenen og blir derfor i større grad en del av spillet. De er fanget i handlingen, og føler alle våre ord og toner på en helt spesiell måte.
Den iranske mannen, som er oppvokst i Norge og aldri har besøkt sitt hjemland er anonym av politiske grunner.
– Jeg ønsker ikke å vise ansiktet mitt. Mitt folk er ikke de samme som meg på alle måter. Ved å kritisere et så betent tema legger man på mange måter hodet sitt på hoggstabben og krysser fingrene, sier han.
Forestillingen spilles 3.-8. mars.
