Iron Man er ikke tom for batterier
Robert Downey Jr. gjør det vi elsker han for, men tør utforske karakteren også.
Tekst: Christine Rokkan Eriksen, Radio Revolt
Kan må få for mye av en god ting? Dette er tredje filmen med Tony Stark som protagonist, i tillegg til hans betydelige tid på skjermen i The Avengers. Kan man bli lei av selveste Robert Downey Jr som Iron Man? Og blir Iron Man 3 bare mer av det samme, eller tør filmskaperne å ta karakteren videre?
Tony Stark sliter med konsekvensene av hendelsene i Avengers, mens en ny terrrorist påberoper seg æren for flere store eksplosjoner verden over. "The Mandarin" tar kontroll over tv signaler for å overføre sitt budskap til USA og presidenten. Men det er noe som ikke stemmer med disse eksplosjonene, og det er det bare Iron Man som kan finne ut av.
Filmen åpner med et tilbakeblikk til 1999 da Tony var på en teknologikonferanse i Sveits. Det er som å se på barnebilder av en rakkerunge som heldigvis har kommet på rett kjør i disse dager. Stark har vært gjennom mye, og vi elsker han for det, like mye som Pepper Pots. Downey Jr. og Paltrow kan denne kjemien bak-frem, og med det samme faller vi inn i gamle rutiner, men sjarmen vedvarer.
Denne bakhistorien, og flere lange samtaler senere, gjorde at jeg først ble veldig redd for at filmen skulle begynne for tregt. Vi er vant med en “big entrance” fra selveste Tony Stark. Man innser fort derimot at det ville blitt feil med bare mer av det samme. New York og The Avengers har endret på ting, og det utrolig tilfredsstillende å se en stor Hollywood blockbuster ta høyde for dette.
Robert Downey Jr. trenger kanskje ikke spille så mye for å være Tony Stark, men hva enn han gjør er det lekende lett. Hans indre demoner og reisen fra playboyen vi først møtte i 2008 gjør han til en mye mer komplisert superhelt enn hans kolleger kanskje tror. Det er ingen som kan gå fra angstanfall til sassy comeback på under to sekunder på en mer overbevisende måte. Stark står ikke alene i denne filmen, og medskuespillerne gjør alle en fantastisk jobb. Ben Kingsley er fenomenal som The Mandarin, og Guy Pearce er like creepy sjarmerende som alltid. Iron Man 3 fortsetter tradisjonen som den startet i Marvel filmene med å ha filmen stappfulle av talenter der ingen overskygger hverandre, men heller lar alle spille sitt beste.
Marvel har greid det unike å lage herlige actionfilmer med fantastisk karakterutvikling, og Iron Man 3 er litt kronen på verket - inntil Thor 2 selvfølgelig. Actionsekvensene er som alltid stappfulle av eksplosjoner og kickass slåssing uten at man blir forvirret over for mye kryssklipping. Det eneste som skurrer litt i bakhodet hele tiden for fans er hvor i all verden SHIELD er, og selv om terrorister ikke er deres vanlige område, kunne kanskje en linje eller to om dem vært på sin plass.
Jeg var veldig redd for at den tredje i rekken ikke kunne leve opp til forventningene, men greia med Tony Stark er at vi elsker han med alle hans problemer. Vi vil at han skal være i et stødig forhold med Pepper Pots, og at han aldri skal slutte å forbedre Iron Man. Iron Man 3 greier å gi oss mer Tony Stark, men ikke bare en gjentakelse av den forrige. Du kan bare ikke la være å ha respekt for alle involverte.
