Irrasjonalitetens tragedie

UKA-09s nattforestilling presenterer oss for temaet som aldri blir gammelt: De små, ugjennomtenkte dumhetene vi foretar oss for å gjøre tilværelsen litt lettere for oss selv, som bare roter det til for alle. Og i ekte, leken teaterstil trekker Amatørmessig limt og malt det hele enda litt lengre, til den groteske og tragiske summen som ingen hadde regnet med.

Vi presenteres for to hovedpersoner som møtes ved et tilsynelatende sammentreff: Musikkjournalisten Henrik og legen Helle har en felles fortid definert ved den fraværende Oda. Men vi skjønner umiddelbart at de to ikke er enige om denne forhistorien. Og dermed er det duket for en serie flashbacks om denne Oda og hennes betydning for Henrik og Helle.

Gjennomarbeidet plott

Fem skuespillere tolker tre karakterer. Vi har unge Helle (Ingrid Lund), skarp, hissig og redd for å miste kontrollen. Oda (Edel Maria Landsem) er hun positive med det store hjertet, med rom for alle, men samtidig likegyldig til, eller i hvert fall uvitende om, de båndene andre knytter til henne. Dette er personer vi kjenner igjen; Helle og Oda i vår tilværelse er alltid noen andre. Selv identifiserer vi oss med unge Henrik (Kristoffer Prangerød), den håpefulle og naive protagonisten. Men Henrik og Helle blir voksne (Marius Kolkin og Hedda S. Rui), og særlig her er de spilt godt – nevrotiske og utrygge som de er, lokker de fram mang en latter, samtidig som vi fort forstår at noe er veldig galt.

Med plottet er det gjort et dyktig håndverk. Historien veksler med stor fart mellom tilbakeblikk og nåtid, og forholdet mellom disse to er utnyttet til det fulle; det er ikke bare fortiden som gjør oss klokere på nåtiden – også nåtiden har en liten handling som utfyller flashback-serien. Få detaljer og replikker er overflødige. Handlingen i de tomme rommene mellom scenene blir tydelig. Og hele veien stiger angsten vår mot hva klimaks vil avsløre. Spenningskurven er dyktig og effektivt bygget opp.

Feil med lattervekkende scene

Det er faktisk ikke før her, ved topp-punktet, at det blir noe å sette fingeren på ved denne forestillingen. Men hendelsen som utløser det tragiske klimaks, skurrer litt. Der hele historien til nå har vært drevet utelukkende av karakterenes svake sider, kommer det ut fra ingensteder en usannsynlig og søkt hendelse som står urelatert til det vi har sett fram til nå. Scenen er lattervekkende, men denne historien trenger ingen «comic relief» – det føles som en liten nedtur å bli snytt for denne prikken over i-en i det ellers bunnsolide karakterspillet.

Dette er imidlertid bare småting, og overhodet ikke noe som hindrer oss (eller for den saks skyld deg, om du er så lur å komme deg på denne forestillingen) i å nyte en meget godt skrevet tragedie om hverdagslivets tåpelige, om enn håpefulle små snarveier.