Iskald varme

KARI HARNESHAUG - BLÆST - ONSDAG 21. MARS

Harneshaug ble tidligere denne måneden hyllet av Adressa med en femmer for sitt debutalbum.

Det første som slår meg når hun trer ut på scenen er at hun er et fryktelig vakker. Omgitt av sitt lange, blonde hår ser hun litt ut som en middelalderprinsesse tatt rett ut av en roman.

Undertegnede hadde på forhånd ingen kjennskap til Harneshaugs musikk, men allerede under første låt er det lett å skjønne at de oppmøtte ikke er kommet kun for hennes flatterende utseende. Musikken kan beskrives som en unik blanding av jazz, rock og pop. Harneshaugs vokal fremstår som sterk og særegen, og fyller lokalet med en deilig varme.

Det er så godt som fullt foran scenen, og publikum hoier og klapper omtrent til hver eneste lyd som kommer der oppe fra. Harneshaug har med andre ord en svært ihuga fanskare.

I tillegg til henne selv er det fire andre musikere på scenen. De åpner med sangen «Don't Walk Upon My Ground», og det merkes fort at de er fantastisk samstemte musikere som behersker det de driver med. Energien på scenen er intens, og lidenskapen formelig lyser. Spesielt gitarist Marius Klovning viser en fremragende intensitet og kvalitet i sin musikalske opptreden.

Harneshaug er det derimot vanskeligere å få taket på. Vokalmessig presterer hun som bare det, men selv fremstår hun som noe mystisk. Det er akkurat som om hun ikke slipper publikum helt inn, og rett og slett avviser dem litt. Publikum gir henne tonnevis av respons etter hver eneste låt, men det er akkurat som om det ikke når henne, og hun fremstår som merkelig upåvirket.Om det kommer av sjenanse eller «kulde» vites ikke, men hennes væremåte oppleves som en kontrast i forhold til den varme gleden musikken utsondrer. Spesielt sammenlignet med gitarist Klovning blir forskjellen stor, og utover i konserten trekkes oppmerksomheten for undertegnedes del nesten mer mot ham enn henne.

Et stykke ut i konserten kan dessuten sangene føles ganske like i form og uttrykk. Hun løfter heldigvis det hele med en pangavslutning, og fremfører låten «Eat My Words» med en, i positiv forstand, nesten aggressiv innlevelse.

Publikum er på sin side alt en artist kan ønske seg, og når hun etter siste låt blir ropt inn på scenen igjen er det nok en en del som blir skuffet når det eneste hun gir publikum er «veldig kjekt at det kom så mange i kveld, tusen takk».

Kari Harneshaug er definitivt en artist som kommer til å hevde seg i tiden fremover. Dessverre trekkes konsertopplevelsen ned av at hun gir så lite av seg selv til publikum. På tross av dette viser hun sammen med sine medmusikanter en musikalsk kvalitet vi ser frem til å høre mer av.