Jarle 2.0: Et forrykende enmannsshow

KONSERT

STORSALEN – JARLE BERNHOFT – ISFIT

– Nei, altså, dette her ble jo bare veldig merkelig, sa Bernhoft til utbredt latter fra salen.

Det hele starter litt trøbblete med en monitor som ikke funger. Da går Bernhoft selv – til stor begeistring for publium – ned og setter seg på tilskuerplass, mens teknikkerne svetter mellom ørene.

Foto: Tormod Haugene, Under DuskenBrilliant sang og lag på lag med looper er bare noe av det som blir servert. Mannen trakterer alle instrumentene selv, deriblant to gitarer, et el-piano og en ukulele. Det er ingen tvil om at mannen er dyktig.

I starten av konserten er man bare fascinert over hvordan i all verden én mann kan lage så mye fantastisk fet og groovende lyd på en gang. Det ligger helt klart utallige timer med arbeid bak oppvisningen. Bernhoft gjør de utroligste ting med gitarene sine, og både trommer, banker, stryker og puster på dem. Han bruker også fuzzpedal på ukulelen, noe undertegnede hvertfall aldri har sett før. Også de mer rolige balladene når inn til selv de tøffeste av oss. Låta «She just had to leave» ble til et nydelig stykke musikk, og de myke rodhesene føltes som smør i ørene.

Hvor ble resten av bandet av?

Hiten «Streetlights» er kanskje det eneste stedet i hele konserten at han ikke leverer som forventet, og det hele faller litt igjennom. Først her begynner man å savne flere musikere på scenen.

Forskjellen på de riktig gode og de ikke fult så gode musikerne er imidlertid at de gode lar seg rive med av musikken. De formidler med hele seg. De driver ikke med skuespill, men de ånder, puster og lever det de ønsker å formidle. En slik mann er Bernhoft. Han hopper omtrent på krakken mens han spiller, og danser fete dansemoves. Sittende.

Det er nettopp derfor han klarer å trollbinde en hel storsal som om det skulle ha vært en intimkonsert, og få alle til å hoppe og danse og glemme at det bare er en mann på scenen. For det virker sannelig ikke slik.

Hundegliset

Når alt er ferdig klapper et sjarmert publikum begeistret for ekstranummer, alle vet at det er den veien det bærer. Så kommer mannen vi alle elsker ut igjen.

– Nå koser jeg meg som en bitteliten hund, sier Bernhoft med et bredt glis.

Når han er ferdig med den siste sangen, lar han loopen gå. Mannen reiser seg opp, bukker, og spasserer ut mens musikken fortsatt ruller i vei. Vi venter i spenning, scenen er tom, men musikken hans spiller fremdeles. Plutselig stopper loopen med et bang, og folk skriker i vill jubel. Er det rart man elsker Bernhoft?

Han har rett og slett skjønt det hele. At det ikke nytter å kun være en dyktig musiker, men at man også må prestere på scenen, underholde. Og det gjør han så til de grader.

Ingen kan motstå Storsalen

Foto: Tormod Haugene, Under DuskenFolk både tramper og klapper. Lenge. Mange minutter etter ekstranummeret. Ingen kan motstå Storsalen, selv ikke Jarle Bernhoft. Akkurat da jeg trodde folk skulle gi seg, etter noen lange intense minutter, kommer mannen ut igjen. Tydelig rørt over den ville begeistringen, bukker han ydmykt for publikum. Jeg håper han tar «On time» fra første nummer plata. Det gjør han.

– Nå er det slutt! Helt slutt! roper han til et ellevilt publikum.

Flaks at vi har cden hjemme.