Jazzens disipler
I morgen starter Trondheim jazzfestival for fullt. Bredt program bøter på jazzlinjas rykte som et lukket miljø.
I et av jazzlinjas nedslitte øvingsrom sitter studentene Petter Vågan (gitar), Hayden Powell og Eivind Nordset Lønning (begge trompet) og vet at de skal være støttespillere til den anerkjente, britiske jazzpianisten Django Bates. Han har satt sammen et 18-manns orkester med musikkstudenter fra konservatoriene i de nordiske landene. Prosjektet har sju norske jazzstudenter og blir kalt Young Nordic Improvisers.
– Det er veldig bra for oss å få spille med Bates, men det beste er at vi får spille med de andre som kommer. Det er gøy å spille med nye folk, forteller Hayden entusiastisk. De to andre nikker samstemt.
– Hvordan er det å være en del av festivalens «stolthet»?
– Festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk har jobbet lenge for å få til dette, og det er nok derfor det presenteres slik. Både han og Bates er opptatt av å få fram unge musikere. Festivalen har også fokus på utdanning, forteller Hayden.
Praten går livlig når festivalen er tema. Men når de selv er en programpost og må øve daglig, er det liten tid til å være en nytende festivalgjenger.
Lang tradisjon ved jazzlinja
Men konstant øving er alltid en del av hverdagen til jazzstudentene, spesielt med tanke på det høye nivået som kreves.
– Det må ligge et utrolig press på dere når dere studerer ved det som ryktes å være landets beste jazzlinje?
– Det er ikke relevant å snakke om hva som er best og dårligst når det kommer til musikk. Det er noe unikt med miljøet her, svarer Hayden diplomatisk. Eivind skyter inn:
– Her har vi en over 25 år lang tradisjon. Det finnes ressurser og folk med erfaring. Dessuten er de imponerende flinke til å ta inn folk med potensial og motivasjon.
Enigheten er stor. Her er det alltid noen å spille med og for. Og lite konkurranse, skal vi tro trespannet.
– Da jeg startet her tenkte jeg at jeg aldri vil bli så god som den og den. Nå handler det ikke om det. Vi snakker heller om at folk er forskjellige, forteller Hayden.
Linja er en trening til musikerlivet, og de fleste er allerede selvstendig næringsdrivende. Det krever at de står på. Er det noen som slutter, er de gjerne ikke klare for å bli musikere, mener studentene. Selv er de ikke i tvil. De vet hva de vil drive med.
Ingen jazzpropaganda
Jazzfestivalen skryter av å ha blitt bredere, men selve jazzlinja er ganske innadretta. Med lite fokus på tverrfaglighet, er resten av NTNU noe de har lite kjennskap til. Ifølge Eivind er det meste av jazzmiljøet i byen innenfor konservatorieveggene.
– Å markedsføre oss selv og jazz i det hele tatt, er en diger jobb. Det blir lite tid til PR når man bruker en hel uke på å øve på én akkord, ler Hayden og ser bort på Petter.
– Nå har vi muligheten til å øve og legge grunnlaget. Vi har mange å spille med. En må bli godt kjent med sin egen navle, svarer Petter selvironisk.
Likevel innser de at muligheten for større oppslutning er til stede. Diskusjonen blir på dette tidspunktet mer temperert. Det er tydelig at de har tenkt på problemstillingen før.
– I Bergen har de fått en jazzfestival rettet mot studenter med StåOppJazz. I Trondheim blir det ikke mer enn å være taffel til brettspillende studenter på søndagsjazz på Studentersamfundet, hevder jazzmusikerne.
Det er ikke de tre veldig interesserte i, og mener jazz skal lyttes til.
– Jeg er ikke interessert i å drive med jazzpropaganda. Det må gå begge veier. Jazz er et tilbud. De som vil, kan komme og høre på oss, sier Petter bestemt.
