– Jeg er tilbake på novellekjøret

– Det er ikke sånn at jeg setter meg ned og tenker at «nå skal jeg skrive noe overraskende», sier Bugge. I mange intervjuer og anmeldelser påpekes nettopp dette: Bugge etablerer et realistisk og velkjent univers, for deretter å bryte med det.

Han hevder det er det nordnorske i ham som gjør at det hele flyter litt.

– Grensen mellom virkelighet og løgn blir mer flytende desto lenger nord du kommer.

Dyslektisk skriveglede

Bugge har vokst opp på Sortland, Vesterålen. Det var her han først begynte å skrive.

– Lars Saabye Christensen flyttet opp til Sortland med kona. Hun skulle være lærer på skolen, og ingen skjønte hva mannen hun hadde med seg skulle gjøre – det var jo ingen jobb til ham. Ingen skjønte egentlig hva han drev med. Så kom Beatles.

Christensens arrangerte skrivekurs, og plutselig ble det å skrive en mulighet for Bugge.

– Jeg var ikke så glad i norsk, jeg hadde dysleksi. Når jeg nå har reist rundt med den kulturelle skolesekken snakker jeg om det til skoleleie gutter. Man kan komme inn i litteraturen fra et annet sted enn det flinke og pliktoppfyllende. Det går an å bryte med forventninger om hva litteratur er.

Den fantasifulle journalist

Bugge har skrevet i både A-magasinet og Dagens Næringsliv. Han sier han har stor glede av journalistikken og bruker mye journalistisk research i tekstene sine, men det er likevel knyttet til enkelte utfordringer.

–- Jeg har et lynne som ikke passer så bra med rammer og begrensninger. Jeg vil gjerne tøye rammene, og det passer ikke alltid så bra når tekstene man skriver skal være helt sanne. Da må dama i intervjuet ha en gul genser, selv om jeg heller vil at den skal være blå.

I tillegg til å ha en fantasi som løper foran seg, var det vanskelig å kombinere journalistikken og skrivingen av lengre tekster.

– Det er to veldig ulike tempo. I journalistikken skal man jakte ballen og helst vite hva som skjer om to uker. I romanen er det lavere puls. Skal man bli en god journalist må man gå inn for det hundre prosent. Da vil jeg heller undervise, det liker jeg veldig godt.

Korrigering med andres blikk

Gjennom undervisning får Bugge også inn noe han mener er viktig i en forfatterhverdag: kontakt.

– Det er viktig å være sosial. Det er skummelt å være i kulturboblen; det er noe rart med de som ikke har kollegaer. Det er som om at man burde være gift, eller ha samboer. Du må ha noen som korrigerer deg. Hvis ikke tror du at du er viktigst i verden.

Selv prøver Bugge å skape sine egne kollegaer ved aktivt å oppsøke arenaer der andre forfattere ferdes. For tekstarbeid er ikke best å gjøre alene. Bugge har gått på forfatterskolene Biskops Arnö og Litterær Gestaltning i Sverige, hvor de jobbet mye med å diskutere tekst i grupper.

– Det handler om å se, bevisstgjøring. Å øve seg til å se teksten din som om det er en annens, ta bort det du tror alle forstår.

Håndfast psykologi

Bugge sier han vil skildre samtida, lage uvanlige koblinger mellom ulike sfærer. I tekstene hans finner vi en salig blanding av alvor og humor, fiksjon og virkelighet. Han går ikke av veien for å skrive om alt fra qwerty-tastatur til mytiske skamnaust og personer som fysisk stivner av for mye medfølelse.

– Vi kan ta inn mye mer av livene våre i litteraturen enn det man tror: Det digitale, det trivielle, det er plass til mye. Psykoanalysen har stor plass i tekstene mine, men det gjøres mer fysisk, mer fantasifullt, grotesk. Psykiske reaksjoner blir kroppslige. Jeg er opptatt av hvordan man skildrer det som pågår i oss på nye måter.

På riktig sted med passende form

Bugge reiste mye rundt i ungdommen, og studerte litteratur og filosofi på Blindern. Reisingen mener han har gitt ham en bredere palett, et større landskap. Når det kommer til studiene var han vel ikke Torbjørn Røe Isaksens drømmestudent.

– Jeg fikk studielån, gjorde noe annet, kom tilbake et stykke ut i semesteret, fant meg en kollokviegruppe og tok eksamen.

Nå føler Bugge at han har landet.

– Jeg tror jeg har havnet der jeg skal være.

Også novelleformen mener han er den riktige, både for ham og det moderne samfunnet.

– Det er noe med det fragmenterte i novellene som passer godt til det hektiske i dagens samfunn. Man kan raskt forsvinne inn i et univers. Jeg kjeder meg lett, og mange tekster dør underveis. Når jeg har skrevet femti noveller er det kanskje åtte av dem som blir til noe.

Til tross for at han etter debutsamlingen skrev en roman, er han nå tilbake der han startet.

– Det er ofte sånn at forfattere starter opp med noveller for deretter å gå over til romaner. Men nå virker det som jeg er tilbake på novellekjøret igjen.