Jenny Hval eier deg og alle du kjenner.

Album: Jenny Hval - Innocence Is Kinky

"That night I watch people fucking on my computer", innleder Jenny Hval. Hun er like kompromissløst direkte som i det foregående albummet, "Viscera". Den gang lød åpningsordene: "I arrived in town with an electric toothbrush pressed against my clitoris." Et lett pornografisk og tidvis kroppsbilledlig språk er gjennomgående i Hvals lyrikk. "I want to sing like a continuous echo of splitting hymens", synger hun overbevisende som et ledd i en stadig utviklende bevissthetsstrøm som skulle gjort selv Virginia Woolf stolt.

Jenny Hvals verden av eksprimentell pop er enorm. Hun beveger seg mellom lydlandskap av vekslende lavmæl og energisk sang, distortion og spoken word, elegant og effektivt. "Oslo Oedipus" er på den ene siden preget av sakral ambience og feltopptak, mens den vidt forskjellige "Is There Anything On Me That Doesn't Speak?" drives av perkusjon og gitarriff. Dette gjør at hun høres ut som både Julianna Barwick og Patti Smith på én og samme plate. Til tross for det vide spennet, bringes det mirakuløst sammen til noe en- og helhetlig.

Jenny Hval er ambisiøs. Musikken hun lager er særegen, noe som er tydelig tilsiktet. Hun forkaster konvensjonell vers/refreng-struktur, hun synger referansetungt om gresk mytologi, kultur og kjønnspolitikk og hun eksprimenterer med sin allerede karakteristiske stemme. Likevel oppleves musikken som tilgjengelig, om ikke med en gang, så etter litt bearbeidelse. Spesielt den utmerkede "I Called". Her beholder hun velkjente pop- og rockelementer, men gjør det til sitt eget med en alternerende rytmeprogresjon, sin skjærende vokal og maniske gitarer.

Som kontrast til den bråkete "I Called", står den langt mer forsiktige, men like mesterfulle "Mephisto In The Water". Her hvisker hun teksten fram før den til slutt ender repeterende med ordene "I run out of you" som øker i tonehøyde til det kun hveses ut og dør hen. For hver repetisjon føles det som om Jenny Hval knivstikker deg dypere og dypere, tvinger deg til å føle, før hun på siste repetisjon vrir om kniven og du trygler om gjentagelse.

Jenny Hvals "Innocence Is Kinky" er mesterlig. Jeg blir overasket hvis det kommer en bedre norsk utgivelse i år.