Kaizers + Samfundet = Sant!

KONSERT

KAIZERS ORCHESTRA – STORSALEN – FREDAG 25. FEB

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm, Under DuskenPUBLIKUMSMAGNET: Vokalist Janove Ottesen i Kaizers Orchestra.Kaizers Orchestra trenger neppe noen introduksjon. Hvorfor Kaizers Orchestra spiller på Samfundet trenger neppe noen forklaring. De er superkjente, det vet alle, de er ute med ny plate, det veit alle. De spiller alltid i Trondheim, det vet alle.

SE BILDESERIE FRA KONSERTEN HER

Kaizers har valgt ut flere låter fra den nye plata, Violeta Violeta, pluss at de spiller mange gamle slagere. Jeg skulle gjerne sagt mer om sangene, men for å være ærlig må jeg innrømme at jeg ikke hørte et ord av hva Janove sang. Skjønt, hva gjør vel det? Ingenting, publikum hyler av begeistring og jeg er helt enig. Lyden fra bandet er utmerket, men den er bare én del av konserten. Den andre delen, som er minst like viktig, er publikum.

Fra barneskolen husker jeg konserter med nynorsk rap, der artistene prøvde å få oss til å klappe takta. Etter ti sekunder var det bare noen lærere igjen som forlegent slo hendene sammen. Dette er det stikk motsatte. Flere ganger stoppa Janove å synge og retta mikrofonen mot publikum, som sang nesten like høyt som ham, og minst like (u)tydelig. I et minneverdig øyeblikk stoppa til og med bandet å spille, og publikum bar sangen aleine i gode 15 sekunder. Uoppfordra. Og uten at det senka nivået noe. Dette slår nynorsk skolekonsert langt ned i jegerstøvlene.

Etter som konserten pågår blir jeg mer og mer fascinert av hvor synkronisert publikum og bandet er. Fra min plass i galleriet ser jeg ned på den enorme folkemassen hvis utstrakte hender bukter seg i takt med bandmedlemmenes handlinger. Når det oppstår et plutselig taktskifte i musikken speiles det umiddelbart i håndhavet. Som tentakler strekker de seg mot Kaizers. Som svar stiger Janove ned i folkemassen. Febrilsk prøver sikkerhetsfolka å holde ham igjen i buksa, mens publikum prøver å dra av ham den samme buksa. Etter å ha vært under i flere sekunder dukker han opp på scena igjen, i god behold. Sangen blei ikke det minste forstyrret av denne opptreden, som gjentok seg flere ganger.

Temperaturen i lufta er høy, både bokstavelig og metaforisk. Med så mange mennesker i salen blir det skikkelig varmt. Janove er tydeligvis enig med meg, for han kaster jakka, og, noe tid seinere, skjorta også. For første gang i bandets historie, kunne han glinsende meddele, hadde de toppet en eller annen hitliste. Han ga oss litt annen informasjon også, men det husker jeg ikke. Det var ikke viktig, ingen av oss var her for informasjon, bare musikken og stemninga.

Etter en liten pause fra musikken tar Kaizers introduksjonsrunden. Etter å ha gått gjennom bandmedlemmene peker Sjakalen Kaizer på oss og roper «The Kaizer Family!» Og det slår meg at i hvert fall her og nå, på denne konserten, er vi alle en del av Kaizers Orchestra. Uten publikum ville konserten bare ha vært en heller kjedelig live-versjon av deres reduserte diskografi.

Jeg har bare en ting å klage på. For skjønt publikum er en del av Kaizers, så består sjølve bandet av Janove og Kaizers Orchestra. Når vi ser opp mot scena, er det Janove og hans sprell vi ser. Resten av bandet kommer i skyggen og kan ikke måle seg med vokalisten. Til slutt er uansett publikum den viktigste delen av Kaizers, og ikke en gang Janove klarer å ta fokus vekk fra oss.

Kaizers-konsert på Samfundet er et innvielsesrituale og samtidig en god gammel tradisjon. Det er en opplevelse man tar med seg til man dør. Eller til man ser neste Kaizers-konsert. Jeg har aldri følt meg så nær en svett mann som står og skråler til meg med rogalandsdialekt.